9. juni 2024
I dag kjenner jeg på en tung sorg. Min sønn, Martin, har havnet i klørne på en jente som styrer ham slik hun selv vil. I det siste har hun klart å vri ham mot meg. Hun påstår at jeg kun bryr meg om meg selv og ikke om deres lykke, og bruker det som argument fordi jeg nektet å bytte leilighet med dem.
Det er noen år siden mannen min gikk bort, og Martin er mitt eneste barn. Jeg har lagt all kjærlighet og omtanke i å oppdra ham, sørget for at han fikk en god utdanning og alt han trengte. Før han giftet seg bodde han hjemme og jobbet ved siden av studiene. Da han var ferdig med studiene, fikk han et godt arbeid ganske fort.
Martin er mitt stolte livsverk, og han har alltid vært en ansvarsfull og flink gutt. Mannen min og jeg hadde aldri råd til å kjøpe en ekstra leilighet til ham, vi levde enkelt og sparte lenge før vi kunne kjøpe vår egen bolig i tredveårene før det leide vi i mange år. Det har alltid vært viktig for oss at han kunne klare seg selv, slik vi gjorde.
Da Martin fortalte meg at han hadde møtt en jente, ble jeg virkelig glad. Jeg har gjort mitt beste for å skape et godt forhold til min svigerdatter: aldri kritisert eller hundset henne. Hvem min svigerdatter ble, var ikke så viktig det viktigste var at Martin var lykkelig. Først likte jeg veldig godt Synne; hun var høflig og virket jordnær. Men etter bryllupet viste hun sitt rette jeg.
Etter festen dro Martin og Synne på bryllupsreise, og straks de kom hjem, sa Synne opp jobben sin. Hun sa at sjefene alltid var på henne og at hun ville finne noe bedre, men det ble med det. I to år har hun levd på Martins inntekt og viser ingen tegn til å søke arbeid.
De bor fortsatt i hennes ettromsleilighet ute i utkanten av byen. Med Synne hjemme er det umulig for Martin å spare til ny bolig hun bruker alle pengene hans på skjønnhetssalonger og klær.
Jeg forstår ikke hvordan noen ikke kan finne seg jobb på to år. Jeg tviler på at hun faktisk går på jobbintervjuer; det virker mest som at hun liker å bli forsørget og leve behagelig.
En dag spurte jeg om de planla barn. Hvordan kan vi få barn i en så liten leilighet? svarte Synne. Kanskje dere kunne spare til egenkapital om dere strammet inn litt, foreslo jeg. Vi har ingenting å spare, knapt nok til å komme oss gjennom måneden, svarte hun.
Jeg lot være å si at hvis hun jobbet, kunne de spart på lenge. Hadde de forsøkt å spare til bolig, ville jeg helt klart hjulpet dem; jeg har på min side satt av en god del. Nå vil jeg ikke gi penger, vel vitende om at Synne ville bruke alt på unødvendigheter.
Nylig har Synne begynt å snakke om barn igjenklager på at tiden går og at de må tenke på arv og generasjoner, men hvordan skal det gå an i disse forholdene? Martin har begynt å nikket og være enig med henne.
Mamma, vet du, Synne og jeg har tenkt på hvorfor du ikke kan bytte leilighet med oss. Vi trenger ikke gjøre det formelt, bare bytte. Da slipper vi å bekymre oss for boliglån, og din leilighet er stor nok for deg alene.
De ordene fra Martin skjærer dypt. Det er ikke likt ham å foreslå noe slikt. Jeg sa at gamle trær skal ikke flyttes, og at jeg har jobb og liv der jeg bor.
Det er ikke lenge til pensjon, og vi lover å gi deg barnebarn, sa Synne med et smil.
Jeg sa nei til det de kalte en gunstig løsning jeg vil ikke flytte fra mitt hjem.
Etterpå har Martin prøvd å snakke om dette flere ganger, argumentene hans sårer meg bare mer. Han har aldri vært slik aldri prøvd å få fordeler på andres bekostning, men nå pusher kona ham til det.
Kom, la oss gå hjem. Jeg har jo sagt mamma bryr seg ikke om du får barn eller ikke. Hun ville ikke løfte en finger for oss! sa Synne til Martin sist de var på besøk.
Etter den dagen har Martin ikke kontaktet meg; han svarer ikke på telefonen, og ringer heller aldri tilbake. Jeg forstår ikke hvorfor han oppfører seg slik han er ikke dum, men det er som om han mister vettet når Synne er nær ham.
Jeg savner ham han er det kjæreste jeg har men jeg vet ikke hvordan jeg skal nå ham. Han har blitt så fremmed, og jeg frykter at han er fanget i et forhold som ikke gjør ham godt.
