Du, jeg vil bare fortelle deg litt om hvordan det var da jeg ble pensjonist og bodde alene i en stor toromsleilighet på Frogner i Oslo. Det er mange andre eldre i blokka mi som også bor i større leiligheter enn de egentlig trenger. Det føles jo nesten som et must når barna bor hjemme og familien er samlet, men etter hvert som alle flytter ut og det bare er deg igjen, blir det mest tomt og ensomt. Plutselig føles ikke plassen som en velsignelse, og det er jo litt upraktisk også det er både på tide og nødvendig med oppussing, men verken krefter eller penger strekker til, skal jeg være ærlig.
Bare strømregningene og felleskostnadene spiser nesten halve pensjonen min hver måned, og det føles jo litt latterlig ettersom jeg nesten aldri går inn på halvparten av kvadratmeterne jeg faktisk betaler for. Og så er det dette med vaskingen… Vinduene, gulvene, hele three rom jeg blir jo sliten bare av tanken.
Jeg skjønte jo at jeg burde flytte til noe mindre, men dro det jo ut i det lengste. Tross alt har jeg bodd her i mange år, har hatt naboene mine og området rundt som en del av livet mitt. Det føltes litt tøft å skulle rive opp alt. Men så merket jeg at det verken gikk økonomisk eller fysisk lenger jeg hadde jo ikke samme overskuddet som før. Det var vel egentlig da jeg tok avgjørelsen.
Familien min hjalp meg heldigvis med flyttingen uten hjelp fra datteren min, Nora, og svigersønnen min, Henrik, hadde jeg nok aldri kommet meg ut av gamle leiligheten. De fant en liten, koselig ettroms til meg på Majorstua, hjalp til med å pusse opp og gjorde alt litt lettere.
Selv om den nye leiligheten er mye mindre, har jeg virkelig ikke angret et sekund. For en som bor alene, er en ettroms det aller beste. Jeg sparer masse på husleie og strøm (her går jo alt på automatisk trekk med Vipps, som alle gamle folk har lært seg nå), og jeg klarer å vaske hele kåken på en time. Orden holder jeg lett ved like med ti minutter daglig.
Jeg føler meg ikke innestengt, for alt av ting, møbler og hvitevarer jeg trenger, får plass, og jeg har fortsatt nok gulvplass til å bevege meg rundt. De som bodde der før meg lot igjen et digert hjørneskap som fungerer glimrende som bod, og noe av det havnet til og med ute på balkongen. I stua har jeg bare det jeg trenger: sofa, veggseksjon og et lite stuebord.
Det gamle serviset, alt mulig rart jeg hadde spart på i årevis uten å bruke, kastet jeg eller gav bort før jeg flyttet inn det var aldri bruk for det, og det tok bare opp plass.
Mange sier at det blir litt for lite med bare ett rom, og nei, det er kanskje ikke så praktisk hvis gjester skal overnatte. Men jeg har faktisk ingen slike gjester, og jeg kjenner selv at jeg ikke har så lyst til å lage til ekstra sengeplass. Jeg er vant til systemet mitt og vanene mine nå, og en ekstra person på overnatting hadde bare forstyrret meg. Siden jeg ikke har ekstra seng, så har heller ingen spurt.
Nora og familien hennes bor ikke langt unna, så når de er på besøk blir det gjerne noen timer med kaffe og prat før de går hjem igjen. Og venninnene mine kommer innom og tar en kopp eller to, men drar alltid hjem til kvelden. Helt ærlig ville jeg ikke at noen skulle overnatte det blir ikke koselig når vi alle bor i samme rom.
Alle har jo sin egen oppfatning om hvor og hvordan de vil bo når de blir eldre. Noen vil helst bli i den gamle leiligheten sin, uansett hvor mye plass de har til overs, mens andre ikke har noe imot å bytte ut med noe mindre. Jeg ser ikke behovet for en stor leilighet nå som jeg har blitt eldre og hadde jeg hatt bedre helse og økonomi, kunne jeg kanskje bodd større, men jeg trives kjempegodt her.
Hvis du står på valg mellom å flytte eller bli, tenker jeg det viktigste for en pensjonist er å se mer på ting som: ligger det en matbutikk, apotek og legekontor i nærheten? Er det enkelt å besøke barna? Finnes det en park eller et torg ikke langt unna sånn at det er hyggelig å gå ut på tur? Da blir hverdagen bedre, uansett hvor mange kvadratmeter du har.
