Alle som jobber forstår nok gleden jeg følte da dørklokka ringte på morgenen av min eneste fridag.
Før jeg rakk å våkne helt, gikk tankene mine automatisk til et mulig vannproblem. Jeg spratt opp for å sjekke om jeg kanskje hadde forårsaket en lekkasje men både badet og kjøkkenet var knusktørre, så det var heldigvis ikke naboene i etasjen under, som jeg faktisk oversvømte for et halvt år siden.
Dørklokka sluttet ikke å ringe, så jeg gikk morratrøtt mot døren. Da jeg åpnet, ble jeg møtt av synet av flere kofferter og noen folk bak dem.
Oi, jeg hadde aldri kjent deg igjen på gata! Den tvilsomme kommentaren kom fra en eldre dame, som smilte oppmuntrende.
Jeg forsøkte febrilsk å huske hvem hun var…
Jeg så nærmere på mannen som sto sammen med henne. Han smilte bredt og rakte ut hånden sin. Bak ham tittet hodet til en gutt frem heldigvis holdt han seg for god til å bli med på gjetteleken min. Men damen sa: Hva venter du på, da? Slipp oss inn!
Beklager, hva mener du egentlig med slipp oss inn?
Å, har du ikke kjent igjen onkelen din? Jeg har passet deg siden du var liten! Og dette, (hun pekte på gutten), det er fetteren din. Han skal studere her i Oslo og trenger et sted å bo. Vi tenkte han kunne bo hos deg. Vi kjøper en seng til han senere, så det ordner seg! Vi har til og med med noen gaver til deg! Har ikke pappaen din ringt deg?
Nei, jeg har ikke hørt noe… Han har sikkert glemt det, men vi klarer oss uten han! Hva mener du med “klare oss”? Skal han bo her?
Klart det. Du tar vel vare på ham? Du vet hvordan det er å være ny i en ukjent by! Jeg har ikke tenkt å ta ansvar for noen, dessuten er forloveden min her stadig vekk. Det er ikke plass til flere. Vi finner vel en løsning… Jeg har ikke lyst til å finne en løsning. Det finnes studenthjem, jeg har bodd der selv! Nei, studenthjem er uaktuelt!
Noen begynte å bli hissige, og de prøvde å dra koffertene inn i leiligheten min. Men jeg stilte meg i veien. Jeg skjønte at idet koffertene kom over dørstokket, ville det bli mye vanskeligere å bli kvitt dem. Jeg ba dem vente litt og ble med for å vise fetteren min veien til studenthjemmet han faktisk hadde fått plass ved.
Reaksjonen deres? Beskyldninger om at jeg var hensynsløs og egoistisk; smilene forsvant fort, og etter litt om og men forsvant også slektningene og koffertene deres. Da ringte jeg mamma og spurte: Hva i all verden var dette?
Etter å ha hørt alt, ble hun sur og anklaget meg også for å ikke tenke på familien.
Livet lærer oss stadig vekk viktigheten av grenser: det er lov å hjelpe, men det er minst like viktig å ivareta sitt eget hjem og sine egne behov. Selv i Norge settes familie høyt men noen ganger må vi huske at selv husdøren trenger å være lukket innimellom.
