Da jeg tok farvel med broren min på jernbanestasjonen, var moren min dypt rørt og litt urolig, hun fryktet det kanskje var siste gang de så hverandre på denne siden av livet, slik alder gjerne minner oss om. Jeg ønsket sterkt å se både bror og søster før det var for sent, og la derfor ut på en lang reise. Først besøkte jeg onkelen min, og snart skulle vi dra videre til hjemmet der tanten bodde. Onkel Olav fleipet om den kommende bryllupsfesten min, som skulle holdes om seks måneder, og jeg inviterte ham spøkefullt. Han lo, men ba meg være forsiktig, for han hadde alltid hatt et merkbart fødselsmerke. Været var klart og sommerlig.
Da vi kom fram, ble vi møtt med varme ord og åpne armer av tante Ingrid og hennes mann. Neste morgen bestemte jeg og min yngre kusine, Sigrun, oss for å nyte strandlivet ved havet. Etter litt bading i sjøen dro vi hjem for lunsj. Sigrun var litt sliten, ville hvile, men hadde likevel andre planer. Hun overtalte meg til å dra tilbake til stranden med henne, og deretter til kinoen. Da vi kom opp fra vannet, kom to unge gutter bort til oss og spurte om veien til en bestemt gate. Sigrun forklarte, og den andre gutten så nøye på meg og spurte: «Unnskyld, heter du Ragnhild?»
Jeg ble litt overrasket, og hevet øyenbrynene, men han fortsatte fort: «Du bor i hovedstaden og har en venninne som heter Kristine. Hun er min søster. Jeg har sett deg på bildene hennes og blitt nysgjerrig på hvem du er.» Nå la jeg merke til fødselsmerket hans på armen. Vi ble enige om å gå sammen til kinoen, og deretter ruslet vi langs vannkanten så lenge vi kunne. Da vi skulle si farvel, fortalte han at han og kameraten var på slutten av en forretningsreise og skulle dra hjem neste dag. Han spurte om han fikk lov å ringe, og om jeg ville gi ham telefonnummeret mitt, noe jeg gjorde. Ti dager senere møtte han meg og moren min på Gardermoen. Seks måneder etter det sto vi i kirken sammen og ble mann og kone.
