For mange år siden jobbet jeg som butikkmedarbeider i Oslo. En eldre kvinne kom inn, handlet varene sine og ble stående rådvill med fulle poser. Jeg skjønte straks at hun ikke ville klare å bære alt hjem selv.
Hvor langt unna bor du? spurte jeg forsiktig.
Tre kvartaler herfra, svarte hun stille.
Da skal jeg følge deg hjem, sa jeg.
Jeg låste butikken og bestemte meg for å bruke pausen min på denne damen. Underveis viste det seg at hun var svært hyggelig og åpenhjertig. Hun het Signe, var 78 år gammel, og helt alene i verden. Sønnen hennes døde av kreft i ung alder, og datteren hadde havnet på skråplanet og hadde glemt sin gamle mor. Derfra ble vi venner.
Ofte stakk jeg innom hos Signe. Vi drakk te, snakket om livet, jeg hjalp henne med småting og trøstet henne når hun trengte noen å snakke med.
En dag fikk jeg ikke tak i henne. Jeg gikk til leiligheten hennes og banket på. Etter en stund åpnet en nabo, en eldre dame med grått hår.
Er du Ingrid? Venninnen hennes?
Ja, sa jeg stille.
Hun har gått bort, svarte hun lavmælt. Hun etterlot et kort til deg før hun ble kjørt til Rikshospitalet.
Jeg tok kortet med meg hjem. Hjerte tungt, orket jeg ikke åpne det før sammen med mannen min senere den kvelden.
«Kjære Ingrid, du er min eneste støtte. Jeg har bare deg å be om hjelp. Jeg har et barnebarn; datteren min mistet omsorgen, og hun havnet på barnehjem. Før pleide jeg besøke henne hver helg Kan du besøke henne iblant? Her er nummeret, ring så vil det vente noe der på deg »
Vi ringte, og etter å ha avtalt tid dro jeg og mannen min til barnehjemmet. Der fikk vi vite at Signe hadde latt oss arve leiligheten hennes, noe som rørte oss dypt.
Vi dro for å møte jenta en ti år gammel rødhåret jente med et varmt smil. Vi ble så glade i henne at vi ønsket å adoptere henne. Våre egne barn tok henne godt imot.
Tre år gikk. Etter en vond krangel flyttet mannen min til sin mor. Etter en stund fant vi tilbake til hverandre.
Den unge jenta vokste til, men ønsket ikke å flytte inn i bestemors leilighet. Vi leide ut leiligheten og brukte inntekten på familien. Barna våre ble lengre under vårt tak enn vi hadde forestilt oss.
En kveld kom mannen min sent hjem fra jobb. Da jeg åpnet døren, var han ikke alene han holdt en liten gutt i hånden.
Jeg kan forklare alt, sa han ydmykt.
Vi spiser kveldsmat, legger barna, så snakker vi, svarte jeg rolig.
Da barna sov, satte vi oss ned. Han fortalte at det skjedde mens han bodde hos moren sin. En kveld hadde han drukket for mye og fått et kort forhold til en kvinne. To dager senere husket han knapt noe. Så, plutselig, hadde barnevernet kontaktet ham: hun hadde født en sønn, men vært for ustabil til å ta vare på barnet. Nå trengte gutten et hjem hvis ikke, måtte han på barnehjem.
Jeg visste hva jeg måtte gjøre. Gutten var som et speilbilde av mannen min, og jeg bestemte meg for å tilgi og åpne armene for ham. Slik går dagene våre en sammenvevd familie som livet har samlet på sitt eget vis.
