Ikke rør mammas ting, sa mannen.
Disse klærne tilhører mamma. Hvorfor har du pakket dem sammen? spurte Espen med en stemme som nesten var ukjent for ham selv.
Vi skal kaste dem. Hvorfor skal vi ha dem, Espen? De tar halve klesskapet, og jeg trenger plassen til vinterdyner og ekstraputer. Alt flyter jo rundt her!
Ingvild la jakker, skjørt og lette kjoler fra sin avdøde svigermor forsiktig oppi en pappeske med et målrettet blikk. Ragnhild, svigermoren, pleide alltid å henge opp klærne sine nøye for at de skulle holde seg pene, og denne vanen hadde hun også gitt videre til sønnen. Men Ingvild, derimot, hadde aldri orden i klesskapet; hver morgen stod hun og lette febrilsk etter en bluse eller genser, klaget over at hun aldri hadde noe å ha på seg, og slet med å dampe ut alle de sammenkrøllede plaggene som så ut som de var dratt gjennom en busk.
Det hadde gått knappe tre uker siden Espen tok farvel med mammaen sin. Ragnhild trengte behandling mest på overflaten, det var egentlig lite å håpe på og ro. Kreften raste gjennom kroppen hennes, og Espen hadde hentet henne hjem. Det gikk ikke mer enn én måned før sykdommen tok henne. Nå kom Espen hjem etter jobb og så klærne hennes dumpet midt i gangen, kastet som søppel, og ble stående målløs. Er det sånn det skal være? Bare kaste, og glemme?
Hva glor du på meg sånn for, som om jeg er et statsbudsjett du ikke forstår? sa Ingvild, og rygget et halvt skritt unna.
Ikke rør disse tingene, sa Espen sammenbitte tenner. Han kjente blodet pumpe så hardt i hodet at han ble nummen i både hender og føtter.
Det gamle rotet trenger vi jo ikke! freste Ingvild, nå synlig irritert, Skal vi ha museum hjemme? Moren din er borte, aksepter det! Hadde du bare brydd deg like mye mens hun levde, kanskje du hadde skjønt hvor syk hun var!
Ordene hennes traff ham som et piskeslag.
Gå ut, før jeg gjør noe jeg angrer på, fikk han frem.
Ingvild fnøs:
Javel da. Du er ikke riktig klok…
For Ingvild ble alle “ikke riktige” straks de hadde et annet syn enn henne.
Espen tok ikke av seg skoene da han marsjerte til skapet i gangen. Han åpnet de øverste skapdørene, klatret opp på en stol og hentet ned en rutete bag. De hadde flere slike bager etter at de flyttet inn. Forsiktig la han alle klærne til Ragnhild pent sammen i den. Ingenting ble bare slengt oppi; alt ble brettet til små rektangler. Øverst la han mammas jakke og en pose med skoene hennes. Den yngste sønnen hans, lille Henrik på tre, tuslet rundt beina hans og puttet traktoren sin oppi bagen ville hjelpe pappa. Til slutt fant Espen en nøkkel i en skuff i gangen og la den i lomma.
Hvor skal du, pappa?
Espen smilte tungt og tok i dørhåndtaket.
Jeg er snart tilbake, lille venn, løp til mamma du.
Vent da! ropte Ingvild engstelig fra stua, Skal du dra? Hvor skal du? Hva med middagen?
Takk, jeg har fått nok av holdningen din til mamma.
Herregud, må du være så dramatisk? Ta av deg jakken. Hvor har du tenkt deg så sent?
Espen svarte ikke og forsvant ut sammen med bagen. I bilen kjørte han ut fra gårdsplassen, retning E18 og mot hjembygda. Trafikken surret, og han lot den bare flyte forbi; alt annet var uvesentlig nå jobben, sommerferien, og morsomme facebookgrupper som før hadde fått ham til å le. En tung tanke krøp gjennom sinnet, og det var bare gjennom den alt annet ble vurdert; alt smått og trivielt bleknet bort. Det eneste viktige nå var barna, kona … og mor. Han følte ansvaret for Ragnhilds død han hadde ikke sett henne ofte nok, ringt for sjelden, og når han først besøkte, ble samtalene korte.
Et stykke på veien stoppet han ved en veikro, tok en kaffekopp og et rundstykke, og kjørte deretter uten stopp i tre timer til. I ettermiddagens siste lys så han et glimt av solnedgangen: som flammer som brøt gjennom den grå himmelen og forsøkte å holde seg fast i horisonten. Da det var blitt helt mørkt, svingte han inn på grusveien opp mot barndomshjemmet. Huset hvor han hadde vokst opp.
I mørket famlet han med porten, lyste med mobilen for å finne låsen. Fem tapte anrop fra Ingvild. I kveld orker han ikke snakke. La bare telefonen forbli lydløs. Det duftet av visnende heggeblomster rundt ham, tunge og søte, og små nattsvermere svermet mot blomstringen. Huset kneiset mørkt mot nattehimmelen. Han fant nøkkelen, låste opp døren, famlet etter lysbryteren det lyste svakt fra den gamle lampa i gangen.
Ved døra sto mammas tøfler, sånne hun brukte ute i hagen. Ved inngangsdøren til stua sto de blå tøflene Espen ga henne for åtte år siden, med to røde kaniner på. Han ble stående lenge og stirre før han låste opp til stua.
Hei, mamma. Venter du på meg?
Nei. Ingen ventet på ham her lenger.
Det luktet gammel norsk innredning og litt fukt, slik det alltid gjorde i trekkfulle hus. Han så mammas hårbørste og noen små flasker krem på kommoden, og en pose med billige nudler hengende på knaggen. I stua sto en ny sofa den hadde Espen kjøpt sammen med et nytt TV til henne. På kjøkkenet stod kjøleskapsdøren litt på gløtt, som om selve huset ga uttrykk for ensomhet. Tvers over gangen var mammas værelse, med senga og en pyramide av puter. Espen satte seg på sengekanten.
Det hadde vært hans rom: den gangen sov foreldrene i det større. Mot veggen sto det en ekstra seng til lillebroren hans. Skrivebordet ved vinduet var nå byttet ut med symaskinen, for mamma var så glad i å sy. Den andre senga var erstattet med et skap til hennes egne ting.
Espen satt i stillhet og så på skapet som om det var et spøkelse. Blikket ble glassaktig. Han presset hendene mot hodet, bøyde seg sammen og gråt stille ned i fanget.
Han gråt for alt han aldri fikk sagt da mamma holdt hånden hans på den siste dagen. Han satt der stum, så hvordan moren forsvant, ord han ville ha sagt, kvelte ham i halsen. Hun visket: «Ikke se på meg med de øynene, Espen… Jeg var lykkelig med dere.» Og han ville så gjerne: ville takke for all kjærlighet, for barndommen, for hjemmet, tryggheten. For alt som aldri trengte bli sagt, men som alltid var der for at det alltid fantes et sted å komme hjem til, uansett hva.
Men han satt som forsteinert, og fant ingen ord. Hender og ord er ikke alltid de beste venner. Alt han så for seg å si, føltes så klamt og gammelmodig at han ikke orket si det. Språket vårt har aldri kommet opp med ord som er verdige nok men vi er blitt gode på kynisme. Vi mangler egne, moderne måter å si det viktigste på.
Espen slukket alle lys og sovnet, fullt påkledd og med klærne akkurat slik mamma alltid holdt dem. Han fant et ullteppe og la seg med det over seg. Overraskende nok sov han rolig. Om morgenen våknet han av seg selv, presis klokken syv kroppen visste at det var tid å stå opp, samme hvor trøtt han var.
Han gikk ut til bilen og hentet bagen. Over veien, bak gjerdet, strakte bjørketrærne seg grønne som små hoffdamer våren hadde kledd opp. Solen hadde så vidt begynt å varme greinene deres. Espen trakk inn frisk luft, hørte fuglene. Han visste han var heldig som hadde vokst opp her i bygda, ikke i byen. Han strakte ut kroppen og bar bagen inn, bort til mammas klesskap.
En etter en tok han ut klærne og la dem forsiktig i skapet, eller hang dem opp som mamma ville ha gjort. Skoene nede. Da alt var på plass, trakk han seg tilbake for å se om alt var like ordentlig som hun ville hatt det. Han kunne nesten se henne smile, kjenne varmen fra klemmen hennes, høre henne si uten et ord jeg er glad i deg. Han strøk hånden over klærne, lot dem lukte kjent, og stod bare der. Visste ikke hva han skulle gjøre videre. Omsider tok han fram mobilen.
God morgen, Steinar. Jeg kan ikke komme på jobb i dag. Det har skjedd noe hjemme. Klarer dere dere uten meg? Så bra, takk.
Og til Ingvild sendte han: «Beklager at jeg ble sint i går. Kommer hjem i kveld. Klem.»
Langs hagegangene blomstret hvite narsisser, noen tulipaner stod i knopp og det luktet skarpt av ny vår. Espen plukket noen av hver, og tok også noen liljekonvaller borti ved bærbuskene. Det ble et litt rotete, men personlig knippe han delte den i tre små buketter. For på kirkegården ventet nemlig tre. På vei forbi matbutikken kjente han seg sulten og kjøpte melk og rundstykker, og en sjokolade.
Oj, Espen! Hva gjør du her nå igjen? spurte butikksjefen, Marit.
Jeg… besøker mamma. svarte Espen lavt.
Skjønner. Vil du ha fersk brunost? Jeg får det fra en bonde mora di kjøpte alltid av meg.
Espen så litt forfjamset på henne. Er hun slem? Nei, hun mente det bare godt.
Nei… Jo, greit. Takk. Går det bra med deg, Marit?
Eh… Du vet, sukket hun. Hun og Ragnhild hadde vært gode venner. Det er ikke så lett sønnen min har sklidd helt ut, han drikker bare…
Espen spiste frokost på kirkegården. Narsisser, liljekonvaller og tulipaner på rekke. Broren, faren og mammaen hvilte der. Broren døde først falt fra taket under reparasjon, knekte nakken. Bare tjue. Så døde faren for fem år siden. Nå også mamma. Espen brøt litt sjokolade og la på alle gravene, og litt brunost til mamma. De så på ham fra bildene, alltid med de varme, gode blikkene. Espen hvisket til dem inni seg.
Han mintes rampestreker han og broren hadde funnet på.
Han kunne i detalj huske hvordan han og faren gikk ut på fisketur om morgenen, hvordan faren svingte fiskestanga kjappere enn noen cowboy.
Og mamma som ropte gjennom hele bygda: «Espeeeen! Kom inn og spiiis!» Stemmen bar langt. Espen kunne ønske hun ropte sånn nå.
Han strøk over det provisoriske korset på morens grav. Jorden var fortsatt ny og mørk mot lyset.
«Unnskyld, mamma… Jeg klarte ikke passe godt nok på deg. Vi har jo bodd hver for oss, men nå er det så tomt uten deg. Skulle ønske jeg kunne sagt deg alt nå, og deg også pappa. Dere var verdens beste foreldre. Hvordan bar dere dere egentlig ad? Jeg og Ingvild er mye verre vi tenker jo stort sett bare på oss selv… Takk for alt. Takk, broren min, også.»
Det var på tide å gå. Espen ruslet langs jordveien, tygde på milde gresstuster. På første gate møtte han Geir, sønnen til Marit. Han så sliten og ustelt ut allerede full tidlig på dagen.
Hei, Espen! At du er her igjen?
Ja… Bare vært hos familien. Drikker du ennå?
Klart det, må jo feire litt.
Feire hva da, egentlig?
Geir dro et revet kalenderblad fra lomma, sjekket teksten.
Internasjonal skilpaddes dag! leste han høyt.
Jaja, sa Espen tørt. Men Geir ta vare på moren din. Hun er gull verdt. Hun er ikke evig, husk det.
Espen ruslet videre, mens Geir stod igjen og så forvirret etter ham.
Greit… Ha det bra da, Espen.
Ja, hadde, svarte Espen uten å snu seg.
