For lenge siden, husker jeg en sommer da en gammel venninne, Ingrid, ringte meg og spurte om jeg kunne ta imot de beste vennene hennes noen dager i huset mitt ved sjøen utenfor Sandefjord. De hadde bestemt seg for å slappe av ved kysten, akkurat i vår lille landsby. Det føltes merkelig å skulle si nei, så jeg sa ja. Men jeg forklarte dem først:
Det er midt i sesongen, så jeg kan ikke tilby rom gratis. Samtidig føles det heller ikke riktig å kreve betaling av venner.
Da svarte Ingrid: Ikke tenk på det, de betaler selvsagt. Det er bare at de er litt urolige for å havne hos svindlere du vet, de som tar betaling på forhånd og så nekter folk adgang eller kaster dem ut før ferien er over.
Ja, jeg falt i fella. Hadde jeg visst hva den ferien skulle koste meg, ville jeg aldri gått med på det.
Jeg følte på et visst ubehag, så jeg gav dem et snilt avslag på prisen. De fikk et rom til halv pris.
Så kom dagen! Men i stedet for familien som var lovet, kom det ei tenåringsjente, Solveig, sammen med en gutt på ti år, Lars. Det var ikke akkurat etter planen, men de var jo venner, og jeg kunne ikke si noe. Dog, det var trangt i rommet de skulle dele.
Møtet var hyggelig. Jeg lagde et godt måltid til dem, og etter middagen viste jeg dem rundt i landsbyen. Jeg ønsket dem velkommen og gikk så til mine egne gjøremål.
Dagen etter, skjedde det første: Lars sprutet vann fra en vannpistol rett på den nye TV-en mens den var på. Foreldrene var til stede, men det hindret ham ikke. De ba om unnskyldning og lovet å betale for reparasjon, men TV-en sluttet dessverre å virke (og den står fortsatt og venter på reparasjon). Jeg ga dem en TV fra et annet rom. Hva skulle de ellers gjøre på kvelden?
Så, den hyggelige familien brant opp vannkokeren. Beklager, det var Solveig som glemte å fylle vann før hun satt på.
Etter hvert begynte de å flytte om på møbler (rommet var for lite for dem), og da ble det knekt to bein ett på nattbordet og ett på bordet. For dem var det latterlig Haha, du har jo så mange møbler her! Vi teiper bordet og legger noe under nattbordet ikke noen stor sak.
Høydepunktet ble en bråkete fest som varte til klokken to om natten. Med rop og uro fra overivrige gjester. Da jeg ba dem skru ned musikken klokken elleve, fikk jeg til svar: Slapp av, vi har betalt! Riktignok ble det roligere etter andre gangen jeg sa fra.
Det var ingen vits i å diskutere med folk som var beruset, så jeg bestemte meg for å vente til neste dag. Morgenen etter tok jeg en alvorlig prat med paret og sa at slik oppførsel ikke kunne aksepteres. De var ikke de eneste gjestene på stedet. Jeg ba dem også vise mer respekt for elektriske apparater.
Vennene trakk på skuldrene: Vi har jo betalt. Jeg ble irritert: Takk for besøket via felles venner, for ellers hadde dere ikke blitt her!
Etter samtalen begynte de å oppføre seg mer beskjedent, og det ble slutt på ødelagt utstyr. Men vennskapet var over.
Til slutt var det ingen flere ord mellom oss. Det hindret dem likevel ikke fra å ta med seg gavepakker og suvenirer jeg hadde lagt frem til dem og vår felles venninne. Og, til min overraskelse, med dem forsvant også to store badehåndklær og et terrakotta-laken fra rommet.
Jeg må si: Dette var bestevennene til Ingrid, min gamle venninne fra gymnaset vi var nærme gjennom hele ungdommen, helt til hun giftet seg og flyttet bort. Hun hadde alltid sagt at vennene hennes var hyggelige og veloppdragne. Hadde det virkelig vært sånn, kunne de kommet på ferie til oss hver sommer.
Men slik ble det ikke. Ingrid tiet lenge, men til slutt fortalte hun at vennene hennes ikke hadde likt ferien hos oss: De sa jeg var for streng med dem og ødela stemningen. Og det til tross for at de betalte masse penger!
Jeg kan bare si at de pengene ikke dekket engang en ny TV, en vannkoker, et bord, et nattbord, laken og håndklær for ikke å snakke om nervene mine og misnøyen fra andre gjester. Det påvirker også ryktet mitt, og neste år kan det hende folk velger å reise et annet sted.
Men jeg har lært mye og nå vet jeg at noen ganger er det best å bare si nei.
