Jeg har to barn. Begge har forskjellige fedre. Den eldste er ei datter Ingrid er nå 16 år gammel. Faren hennes betaler barnebidrag og holder tett kontakt med henne. Selv om min første mann har giftet seg på nytt og fått ytterligere to barn, glemmer han ikke Ingrid.
Sønnen min har derimot ikke vært like heldig. For to år siden ble min andre ektemann syk, og tre dager etterpå døde han på sykehuset. Det har gått en stund, men jeg klarer fortsatt ikke å fatte at han er borte. Jeg tenker ofte at døren snart vil åpne seg, at han kommer inn, smiler og ønsker meg en god dag. Da ender jeg opp med å gråte hele dagen.
Gjennom hele denne tiden har jeg vært veldig støttende overfor moren til min avdøde mann, Liv. Det har vært minst like vanskelig for henne som for meg tross alt var ektemannen min hennes eneste barn. Vi har holdt sammen og vært der for hverandre gjennom denne forferdelige perioden. Vi ringte ofte, besøkte hverandre, og snakket om han hele tiden.
En gang vurderte vi til og med å flytte sammen, men så ombestemte Liv seg. Slik gikk det plutselig syv år. Liv og jeg hadde alltid et fantastisk forhold. Du kunne nesten si vi var som venner.
Jeg husker da jeg ble gravid, kommenterte Liv at man kanskje burde ta en farskapstest, uten helt å forklare hvorfor. Det viste seg at hun hadde sett et TV-program om en mann som i mange år hadde oppdratt andres barn, og så fant ut sannheten. Jeg svarte at det var bare tull.
Hvis en mann er i tvil om det er hans barn, så kommer han uansett bare til å være en søndags-pappa, sa jeg.
Liv sa at hun var helt sikker på at jeg hadde blitt gravid med hennes sønn. Jeg var sikker på at hun ville foreslå en test når barnet kom, men Liv sa ikke et ord.
Så i sommer, da Liv ble alvorlig syk, og helsen hennes ble stadig dårligere, bestemte jeg meg for at hun burde flytte nærmere meg. Jeg fant en eiendomsmegler og tenkte vi skulle kjøpe en leilighet til henne.
Men så havnet Liv på sykehus, og jeg trengte ektemannens dødsattest til megleren. Liv klarte ikke å finne dokumentene, så jeg dro til leiligheten hennes for å lete. Jeg satt og bladde i en perm etter papirer.
Da jeg lette etter dødsattesten, kom jeg plutselig over et ganske spesielt dokument. Det var en farskapstest. Det viste seg at Liv, da sønnen min var bare to måneder gammel, hadde utført en test som bekreftet farskapet.
Jeg ble rasende. Det viste seg altså at Liv aldri hadde stolt på meg! Jeg sa henne rett ut hva jeg mente. Nå ber Liv om unnskyldning og sier hun var dum og angrer bittert. Men jeg klarer ikke å la det gå. Jeg føler meg skikkelig sveket hun har vært stille om dette i alle disse årene!
Jeg kjenner at jeg ikke har samme lyst til å hjelpe henne lenger. Samtidig skjønner jeg jo at hun ikke har noen andre, og hun virkelig trenger hjelp.
Jeg har ikke lyst til å ta fra sønnen min hans bestemor, så jeg kommer til å fortsette å hjelpe Liv. Men den varme og tilliten vi hadde, den er nok borte for godt…
