Eirik var en jordnær gutt som levde et rolig liv uten dårlige vaner. Da han fylte 25 år, hjalp foreldrene hans ham med å kjøpe sin egen leilighet. De hjalp til med å samle nok penger til den første innbetalingen på boliglånet, og slik kunne han flytte inn og bo alene. Eirik jobbet som programmerer, trivdes best i eget selskap, og holdt seg egentlig for seg selv.
For ikke å kjede seg for mye bestemte han seg for å adoptere en kattunge. Kattungen hadde en liten defekt i de fremre potene. De som eide moren til kattungen hadde vurdert å avlive den, men Eirik syntes synd på den og tok den til seg. Han ga den navnet Kosepus. De levde godt sammen Eirik skyndte seg alltid hjem fra jobben for å treffe Kosepus, og katten ventet tålmodig på dørmatten.
Etter hvert begynte Eirik å bli kjent med ei jente på jobben. Jenta, som het Ingrid, var initiativrik og tok kontakt. Ikke lenge etter flyttet hun inn hos Eirik.
Fra starten av likte hun ikke Kosepus, og ba stadig Eirik om å skaffe katten et nytt hjem. Eirik nektet han forklarte at Kosepus betydde mye for ham. Ingrid ga seg ikke, og gjentok om og om igjen at han måtte kvitte seg med katten. Til slutt sa Eirik klart ifra at Kosepus skulle bli. Ingrid påsto at katten ødela imaget deres, fordi gjester syntes det var ubehagelig med kattens særegne poter. Nå sto Eirik midt mellom Ingrid og Kosepus, for han brydde seg om begge.
Foreldrene hans var heller ikke særlig begeistret for Ingrid. De syntes hun var frekk og utålmodig, og rådet Eirik til å ikke skynde seg med å gjøre forholdet offisielt, slik at han kunne se henne bedre an.
Da Ingrids foreldre kom på besøk til dem en kveld, fikk Eirik for alvor betenkeligheter. Ingrids far lo høyt da han fikk øye på Kosepus, og omtalte katten som rar. Eirik forsvarte katten sin.
Gjennom hele kvelden lo Ingrid og faren av kattens utseende, og foreslo masse fantasifulle steder Kosepus kunne bli plassert. Moren stemte i latteren. Dagen etter, da Eirik kom hjem fra jobb, var Kosepus borte. Han spurte Ingrid hvor katten var, og fikk vite at hun hadde levert den på en dyreklinikk og latt den være der.
Eirik kastet seg ut for å lete etter katten. Etter fem timer fant han Kosepus, som straks begynte å male fornøyd i Eiriks armer. Lettelsen var stor. Da Eirik kom hjem, ba han Ingrid pakke sakene sine og flytte ut han ønsket ikke å se henne mer. Hun hadde mistet all respekt i hans øyne.
Neste morgen begynte Ingrid å pakke sammen og forlot leiligheten med et stille resignert blikk. Hun hadde aldri trodd at en katt kunne bety mer for Eirik enn hun selv. Kosepus og Eirik lever nå sammen, og katten gleder seg til å møte sin eier etter endt arbeidsdag.
Noen ganger viser livet oss at kjærlighet ikke handler om utseende eller status, men om trofasthet og omsorg. Den som virkelig bryr seg, svikter aldri og det er dette som gir hverdagen mening.
