Alle jeg kjenner har snille, flinke koner, mens jeg føler at jeg trakk det korteste strået.
Hun gikk rundt og skrøt til alle om at etter bryllupet skulle vi kjøpe oss en leilighet uten problemer, for gjestene ga oss så mye penger og familien hennes ville selvfølgelig hjelpe til. Men i virkeligheten sa foreldrene hennes at siden hun hadde fått for seg å gifte seg med en «mislykket eiendomsmegler» i en alder av tjue, uten utdannelse, så måtte vi finne ut av bolig selv. De lo oss nesten ut, og til slutt måtte jeg ta henne med hjem til foreldrene mine.
Broren min bor allerede der sammen med sin gravide kjæreste, så det er trangt om plassen. Foreldrene mine hintet tydelig om at det nok hadde vært best om vi fant oss noe eget, kanskje i det minste en leid leilighet. Jeg bestemte at jeg ville spare så vi kunne få lån til å kjøpe noe eget senere. Konen min visste godt om planene mine, og hun sa flere ganger at hun ønsket å flytte ut hva tror du hun gjorde? Hun brukte sparepengene våre på aksjer.
Hvorfor? For å «få pengene til å vokse».
Da jeg fortalte dette til mamma, ble hun nesten svimmel. Jeg har selv fått vondt i magen, for aksjene våre har stupt i verdi, og vi må enten selge med tap eller vente og håpe på at de stiger igjen. Det er det vi sitter igjen med alle andre har familier og egne leiligheter, og vi har aksjer!
Nå gråter konen min og angrer på at hun ble lurt hun har til og med betalt noen folk for å «lære» henne om investeringer. Jeg klarer ikke la være å tenke på skilsmisse. Kjærligheten min varer ikke evig om jeg ikke kan slippe denne situasjonen. Det eneste jeg klarer å tenke på er alle pengene jeg har jobbet og spart for i årevis nå virker alt bortkastet, som sand mellom fingrene.
Om jeg skal være ærlig, gikk det dårlig med ekteskapet fra start. Hele denne situasjonen bekrefter bare det jeg alltid har fryktet jeg er midt i en evig grå hverdag, fordi jeg giftet meg med en ubetenksom jente.
