Kjære dagbok,
I dag har jeg tenkt mye på situasjonen vår. Mannen min og jeg har vært gift i snart sju år, og vi har faktisk kjent hverandre lenge før vi giftet oss også. Gjennom disse årene har vi begge jobbet hardt og spart opp slik at vi kunne bygge oss vårt eget hus og det klarte vi faktisk å gjøre helt på egenhånd.
Før denne tiden bodde vi i leiligheten til mannen min i Oslo. Han pusset den opp like før vi giftet oss, så den var i veldig god stand selv etter så mange år.
Da vi flyttet inn i huset vårt, var vi aldri i tvil om at vi ikke skulle leie ut leiligheten. Vi var redde for at det kunne gå utover tilstanden på den, og vi ønsket at alt skulle forbli slik det var.
For omtrent et halvt år siden fikk jeg plutselig en leilighet til fra foreldrene mine, også i Oslo. Det føltes ikke riktig å skulle selge den, for husbygget vårt var jo allerede betalt for, og vi trengte egentlig ikke pengene.
Vi bestemte oss for å pusse opp den arvede leiligheten litt og kjøpe inn noen nye møbler etter hvert, med tanke på mulige leietakere. Vi ville ha det pent og ryddig, så det ikke skulle bli slitt eller ødelagt.
Slik har det seg at den bare har stått der tom, og dette merket svigerinnen min da vi satt sammen til familiemiddag.
Hun begynte å si at det var sløsing å ha to leiligheter stående ubrukt. Én kunne kanskje forsvares, men to var absolutt unødvendig, særlig med tanke på alt ansvaret man har for familien.
Saken er den at hun og mannen hennes er midt i prosessen med å kjøpe seg hus i et nytt boligfelt. De har ikke hastverk med å ta opp boliglån, for de har ganske lave inntekter begge to.
Samtalen utviklet seg i en lite hyggelig retning. Svigerinnen min la frem sin idé; at vi burde selge én av våre leiligheter, og bruke pengene på å hjelpe dem med å kjøpe sitt hus. Resten kunne vi sette i banken med renter. Hun la til at de skulle betale oss tilbake etter hvert men det kunne fort vært snakk om mange år.
Jeg så at mannen min ble utilpass. Vi prøver alltid å hjelpe familien, både praktisk og økonomisk, men dette var rett og slett for mye å be om.
Derfor tok jeg ordet og svarte henne selv. Jeg sa at dette var et veldig alvorlig spørsmål. Etter hennes plan ville hun og mannen få en leilighet, mens vi ville stå igjen med bare en liten sum på konto og ingen ekstra bolig dersom vi skulle trenge en senere.
Dessuten kunne vi ikke vite når eller om vi ville få alle pengene igjen. Økonomi på dette nivået må behandles med forsiktighet, særlig selv om vi er nære familie.
Det var tydelig at praten ved bordet føltes ubehagelig for alle. Svigerinnen min så surt på meg, og mannen min byttet raskt tema. Nå kjenner jeg på en slags tristhet familieforhold blir fort satt på prøve når det kommer til penger.
