Mamma har et hus på landet, utenfor Oslo. Hver sommer, på initiativet hennes, drar vi ut dit: maler, fikser, luker hagen og gjør det litt hyggelig. Nylig satte min kone opp et basseng der. Det finnes til og med en liten paviljong. Fra den dagen broren min giftet seg, har han ikke vært ute på hytta. Hans kone var imot. Sånn satte Ingrid, brorens kone, det på plass nå har han kone, familie og deres interesser går foran alt annet. Hvis mamma trenger hjelp, får hun heller ansette noen.
Mamma tar det ikke tungt, prøver å forstå. Denne gangen hadde hun jobbet litt for mye og orket ikke bruke tid på hytta i sommer heller. Hun klarte ikke å dra selv, men bekymret seg hele tiden for tomten, for ingen holdt orden der.
Mamma foreslo at broren min kunne plante noe, men Ingrid overtalte ham til å droppe det. Jeg og kona mi tenkte det kunne vært fint med litt frisk luft. Det er jo deilig å dra på landet i helgene. Og mamma ville ha ro i sjela.
Vi kjøpte noen nye planter, dyrket opp jorden, oppdaterte blomsterbedene, og tok oss av drivhuset. Hver søndag slappet vi av. Alt det vi gjorde, fulgte mammas instruksjoner.
Forrige helg dro jeg og kona til hennes foreldre, så ingen var ute på hytta. Som det viste seg, broren min og Ingrid var der.
Da vi kom ut helgen etterpå, ble vi overrasket på en dårlig måte. Noen bodde faktisk i huset. Vi banket på, men ingen åpnet. Ingrid tittet ut vinduet og ropte:
Vi bestemte oss for å leie ut leiligheten vår for å samle penger til ferie og bo her selv. Så dere får dra et annet sted, vi har ikke invitert dere.
Mamma vet om dette? spurte jeg. Selvsagt vet hun. Hvor tror du vi fikk nøklene fra? svarte Ingrid.
Jeg ringte mamma. Ja, jeg ga nøklene til broren din. Han sa han skulle hjelpe dere. Mamma, de bor her, hjelper ikke, Ingrid gjør ingenting og slipper oss ikke inn.
Hva mener du, de bor der? spør mamma. De har bestemt seg for å leie ut sin egen leilighet og spare penger til ferie, og har flyttet ut til hytta. Jeg fortalte henne sannheten.
Vel, hvis de tar vare på hagen, vanner og luker, får de bo. Hvis ikke, må de ut; de skal ikke slippe billig unna. De er så lure, vet akkurat når de kan komme og ta høstens avling uten å ha jobbet for det. Si at det er deres tur å ha ansvar for hytta, sa mamma bestemt.
Jeg banket på døra igjen. Hva vil du? ropte Ingrid irritert. Jeg fortalte henne hva mamma hadde bestemt. Jeg har ikke tenkt å gjøre noe her. Har en manikyravtale! Hva tror du jeg er, tjenestepike? Og hvis jeg dyrker noe, er det ikke sikkert det blir delt. Vil du ha, får du kjøpe. Og her er alt vårt. Det var klart: Vi måtte bare kaste dem ut. De hørte ikke på meg, så mamma måtte ringe selv. Hun ba dem pakke sammen og dra.
Og hvor skal vi dra? ropte broren min. Noen bor jo i leiligheten vår! Gi dem pengene, sa jeg.
Det går ikke. Jeg brukte alt på øredobber til Ingrid, svarte broren min. Ikke vits å prøve å selge dem, får ikke halvparten engang. Hva bør vi gjøre? Vel, dette er ikke mitt ansvar. En sånn ting burde man ha varslet mamma om først. Generelt er det ikke greit uten forespørsel. Det er ganske frekt, egentlig. Ingrid og broren dro til hennes mor, sendte noen ekle ord etter oss. Vi kommer aldri tilbake! Dere må styre dere selv!
Men jeg har en følelse av at de kommer tilbake til høsten med store sekker for å hente epler og poteter…
I dag har jeg lært at familieforhold krever tydelig kommunikasjon og respekt. Uansett hvor mye man prøver å forstå andre, må man sette grenser ellers blir man bare utnyttet.
