Helt siden jeg var liten har jeg hatt dårlig syn, så jeg har alltid brukt briller. Da jeg ble litt eldre, begynte jeg å bruke linser, men det hendte ofte at jeg gikk ut og luftet hunden uten verken briller eller linser, eller at jeg dro på butikken og hadde glemt brillene hjemme. Slik gikk det også den skjebnesvangre kvelden. Jeg skyndte meg til nærbutikken, fløy ut døra og spurtet ned trappene fra femte etasje (det er ikke heis hos oss), og først da jeg var nede innså jeg at brillene lå igjen på kjøkkenbordet. Jeg gadd ikke gå opp igjen, så jeg satset på at det ordnet seg.
På butikken sto jeg og fomlet ved hylla med hermetisk fisk, og begynte å mase med spørsmål til kassadama om hvilken fisk som var i hvilken boks, hva slags saus det var, og så videre. Da hun skulle hjelpe en annen kunde, snudde jeg meg mot en jente som sto i nærheten. Jeg betraktet henne et øyeblikk, og syntes det var noe kjent med henne. Hun hadde satt opp håret i en morsom, litt ustelt topp, nesten som små horn, et stort rødt skjerf og en lang, svart kåpe…
Kan du si meg hvilken av disse som er makrell i tomatsaus? spurte jeg.
Vi gikk i parallelle klasser på ungdomsskolen, husket jeg. Hun var kjent for den litt spesielle stilen sin, og lærerne kjeftet ofte for at hun pleide å lakke neglene i all slags farger.
«Dette er makrellen du er ute etter», svarte hun høflig. Noe mer?
Beklager altså, jeg glemte brillene hjemme og ser ingenting, svarte jeg.
Vi tuslet rundt i butikken sammen, jeg nevnte noen av lærerne våre, og hun lo og nikket til noen av historiene jeg dro opp. Da vi var ferdig i butikken, spurte jeg om hun ville ta en liten pause ute i den skarpe, kalde høstlufta, eller kanskje ta en kopp te eller kaffe og prate litt videre. Hun fortalte meg at hun jobbet på en dyreklinikk, og jeg ble litt overrasket over yrkesvalget hennes. Til slutt byttet vi telefonnumre og snakket om muligheten for å møtes igjen.
Da jeg kom hjem og fikk på meg brillene, så jeg en melding fra henne som hadde tikket inn bare fem minutter etter vi skiltes.
«Beklager at jeg løy. Jeg var ikke i parallellklassen din jeg gikk i klasse A på en annen skole. Men hvis du ikke har noe imot det, kanskje vi kan ta en kaffe en dag? Jeg spanderer.»
Selvfølgelig sa jeg ja. Vi møttes igjen, og jeg klarte ikke la være å se på henne hun var virkelig vakker. Mye penere enn hun jeg trodde hun var.
Vi begynte å gå på dater, og nå henger vi sammen stadig vekk. Hun fleiper innimellom og spør om jeg virkelig har dårlig syn, eller om jeg bare brukte det som en sjekkereplikk, men jeg vet hun bare tuller. Det var nok skjebnen som ordnet det slik.
