Det eneste jeg forbinder med faren min er krangler, rop og uro. Alt foregikk i en slags tåkete tilstand, som om vi bodde i et hus der veggene blafret av vindens stemmer. Vi levde i fattigdom. Mor jobbet sent, helt til de magiske timene før midnatt, for å kunne kjøpe brød, og faren min lette etter nye grunner til å lage bråk. En gang gikk vi til torget i Oslo for å kjøpe grønnsaker. Grønnsaksselgeren flørtet litt med moren min, og vi lo, latteren trillet som små runde poteter. Far stirret på mor med øyne som var harde som granitt, og han sa ingenting.
Hjemme forvandlet stuen seg til et teater av raseri. Han ropte så høyt at naboene kunne høre det gjennom veggene som pustet. Senere slo han moren min, som om verden var laget av skygger og ekko. Så skjedde det enda en hendelse farens kollega sa spøkefullt at jeg ikke liknet på faren min i det hele tatt. Jeg var mer som mor, og hadde ikke arvet noe fra far. Jeg var tolv år, med tanker som fløt som elver. Far forlot familien, mumlende at mor hadde bortskjemt meg.
Etter det forsvant pengene våre, nesten som om de ble slukt av et svart hull. Far betalte aldri barnebidrag, og mor ønsket ikke å kjempe mot ham i retten hun klarte seg alene, i et univers av nattbusser og arbeid. Hun fant en ny jobb, og jeg satt med bøkene som om de var skjøre båter, i håp om å komme inn på universitetet. Etter hvert fikk jeg jobb, en påfuglstilling for meg, og verden føltes mindre tung.
Til slutt giftet jeg meg, som om jeg åpnet døren til et nytt rom, og jeg kunne endelig hjelpe moren min. For en stund siden mottok jeg en melding. Den kom fra far. Han skrev at han ønsket å gjenoppta kontakten. Jeg flyter mellom råd fra folk noen sier jeg bør møte ham og snakke, kanskje i Bergen, kanskje i Oslo, alt føles drømmende. For å være ærlig, har jeg null lyst. Jeg husker fortsatt det øyeblikket da han forlot oss. Han er en fremmed, en figur i tåken. Han vekker ingen gode minner. Jeg har bestemt meg for å skjule meldingen for moren min enn så lenge. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre, og alt føles som om det skjer i en uendelig, hvit norsk vinterdrøm.
