Uinvidte gjester i hele huset
Kunne ikke disse hyggelige folkene bodd et annet sted? undret kona. Det finnes da nok av pensjonater og hoteller!
De er jo ikke her bare for å plage oss! De har jo havnet i trøbbel. Når de har løst det, drar de videre! svarte mannen.
Men med en gang noen reiser, flytter det bare inn andre! Og hør nå her, jeg overhørte i går at denne Sigurd Nilsen, har ingen anelse om hvem han egentlig er, har bodd her i to år allerede!
Hvor lenge kan dette egentlig fortsette! utbrøt Ingrid. Det er ikke til å begripe!
Hva skjer da? spurte Eirik, mens han strakte seg i senga.
Der! Ingrid pekte energisk mot vinduet. Nå starter visst volleyballturneringen!
Jøss, så morsomt! Eirik smilte bredt.
Du tuller nå, gjør du ikke? Ingrid dro igjen gardinene. Skal du si at du også har tenkt å gå ut?
Nei, jeg blir heller liggende litt til, lo han. Du hadde hatt godt av det samme!
Ingrid satte seg ned på sengekanten:
Hvem i all verden finner på å arrangere volleyball ute i desember?
Hvorfor ikke, Eirik trakk på skuldrene. Ingen snø, ikke minusgrader, og det er tørt. Noe må folk da finne på.
De kommer til å knuse alle vinduene, sutret Ingrid. Det er jo ikke profesjonelle utøvere den ballen kommer til å fly hvor som helst!
Knuser de vinduer, settes det vel inn nye, mumlet Eirik og rakte seg.
Ingrid ristet på hodet. Hun ville si mer, men fra kjøkkenet i første etasje lød det:
Kjaere dere! Frokosten er klar! Jeg har stekt lapper! Kom mens de er varme, kos kan dere drive med etterpå! Kom, kom!
Tante Maja er seg selv lik! smilte Eirik.
Egentlig er det kona som skal lage frokost til mannen sin, fnyste Ingrid.
Du kan jo koke kaffen, lo Eirik.
Kjaere dere! Kaffen blir kald! hørtes det igjen nedenfra.
Der ser du! Ingrid pekte på døra. Snart tar tante Maja over hele senga mi og?
Ikke overdriv nå, lo Eirik. I senga forblir du uerstattelig. Kom, la oss spise før alt blir kaldt!
Ingrid sukket tungt og famlet etter slåbroken.
På vei ut i kjøkkenet og også der møtte de ingen.
Helt utrolig, mumlet Ingrid, jeg begynte nesten å tro det aldri var mulig å være alene med mannen sin innenfor egne fire vegger!
Også det skjer fra tid til annen, humret Eirik. Men så er det jo mye moro her! Når vi har spist, kan vi se på volleyball. Og til kvelden skulle Torstein med grillspydene komme!
Røyk, os, og sikkert noe mer brent enn spiselig, mumlet Ingrid og spiste fra fatet med lapper.
Du mener den gamle gjestehytta? lo Eirik. De har allerede bygget en ny! Tre ganger så stor og bedre enn før!
Så de får plass til enda flere folk! Ingrid var tydelig misfornøyd. Jeg husker ikke navnene på halvparten.
Snart må vi vel henge navneskilt rundt halsen på folk! Og helst med slektskapsforhold for å forstå hvem som er hvem!
Man roter seg uansett bort, for etter et visst punkt er det umulig å følge med, Eirik tenkte etter. Det begynner med kona til din onkels svoger, og så får Gud hjelpe oss resten!
Ingrid snudde på hodet.
Innen man kommer til siste leddet, har man mistet forstanden!
Så ble det stille. Lappene smakte nydelig. Og senere, i lysere sinnsstemning, spurte Ingrid:
Eirik, hvor lenge skal dette fortsette egentlig?
Hva da, kjære? Eirik skjønte hva hun mente, men ville høre det fra henne.
Disse endeløse gjestene, sa Ingrid med et sukk. Jeg vet man skal være gjestfri, men det finnes da grenser!
Jeg telte hodene i går, bare for å vite. Eirik, jeg kom ut av tellingen på tjueåtte! Det er tretti mennesker her, som ikke har planer om å dra!
Det var ikke akkurat sånn jeg så for meg vårt familieliv.
Men vi har jo et familieliv! Og alle de her er jo nesten familie, svarte Eirik.
Joda, via grandtanter og fjerne søskenbarn, mumlet Ingrid. Til og med din bror, han vi har alt dette å takke for, er ikke egentlig beslektet med de fleste! Det er via hans kone!
Om man skal være pirkete, så finnes det jo begreper og navn for denne slekten, men jeg aner ikke hva de er, innrømte Eirik. Hyggelige folk, uansett.
Og disse hyggelige folkene kunne ikke bodd på hotell?
De er ikke her for moroskyld, de hadde det ikke lett. Men de reiser snart, de også!
Da flytter det jo bare inn nye! Vet du, i går fikk jeg høre at Sigurd Nilsen bor her på andre året! Han har til og med fått seg jobb som regnskapsfører i nærbutikken. Og tante Maja, hun lager lappene vi elsker, vasker i tre nabohus som hushjelp!
Strålende! De får seg til rette. Eirik smilte.
Hvis dette fortsetter drar jeg til byen igjen! Min leilighet står ledig! Da får vi heller bo bare oss to, enn å ha dette evige folkehavet rundt oss!
***
Det var jo ikke uten risiko Ingrid slo seg sammen med Eirik. Han var ti år eldre enn henne, og hun var slettes ingen ungpike lenger. Hun var allerede 25 da de møttes.
Spørsmålet meldte seg fort:
Hvorfor har Eirik ikke vært gift før? Er det noe galt med ham?
Men det samme kunne man sagt om Ingrid.
Hva er det med henne som ikke har giftet seg før hun fylte 25?
Ingrid visste med seg selv. Hun var utdannet arkitekt, men et diplom er ikke nok til å leve av! Hun ville ikke bare ha praksis, men også opparbeide seg et navn og tjene sine egne penger. Bestemme selv hvem hun ville dele livet med, ikke bare ta det første og beste tilbudet.
Hun jobbet først i den offentlige sektoren, så gikk hun over til privat næring og jobbet i et lite firma med oppdrag. Det var både mer spennende og langt bedre betalt. Ulempen var at hun måtte forholde seg til krevende kunder og noen var ikke lette å håndtere. Men jobb er jobb!
Med slike dager var ikke forhold særlig aktuelt heller.
En liten rundspørring ga henne innsyn i Eiriks liv ganske likt, men litt mer brokete. Hans bror Olav startet opp et firma etter studiene, giftet seg brått, og dro Eirik med som altmuligmann etter endt militærtjeneste.
Eirik hadde plutselig både ansvar for firmaet og måtte ta utdanning på si.
Man må gi Eirik honnør han klarte det imponerende bra. Privatlivet hans sto mer eller mindre på vent. Og da Olav fikk sønn, var Eirik sjelden hjemme.
Skal du ikke jobbe noe, bror? spurte Eirik en gang.
Nei, jeg har fått nok av dette, sa Olav halvt unnskyldende. Jeg vil heller jobbe med hendene. Ha skift! Komme hjem til kona og sønnen min om kvelden!
Men får du det til å gå rundt økonomisk? Eirik så bekymret ut.
Vi drømmer om å flytte til Nord-Norge, sa Olav, og dro frem papirer. Her har jeg overført firmaet og alt til deg. Du får det jo til! Jobb på videre!
La meg i det minste sende deg noe av overskuddet, mumlet Eirik, fortsatt overrasket.
Etter dette gikk det virkelig unna for Eirik.
Og da han rundet 35 skjønte han at det meste var på stell da kunne han tenke på stifte familie.
Sympatien mellom Ingrid og Eirik oppsto med en gang. Allerede etter at de hadde klarert “røde flagg” kom kjærligheten snikende. Etter et halvt år, uten å drøye, giftet de seg.
De bodde i Ingrids leilighet.
Jeg elsker deg, men dette er best for meg, sa Ingrid litt forlegen. Fem minutters gange til jobben, og jeg har det tungt for å komme meg opp om morgenen!
Ikke noe problem, Eirik trakk på skuldrene. Jeg har aldri eid bare leid leiligheter. Vi kan bo her, vil du flytte, så bestemmer du.
Jeg har egentlig alltid drømt om å bo utenfor byen, innrømmet Ingrid. Men jobben min tillater sikkert ikke hjemmekontor.
Spør dem, ellers får du si opp og finne en konkurrent. Eller så starter vi eget firma og tar konkurransen sjøl. Eirik lo.
Jeg får ta en prat, humret Ingrid.
Dessuten har jeg et hus på landet fra før, sa Eirik.
Det eneste Olav ba ham om før flytting, var:
Eirik, søsknene til Ragnhild (kona) har slekt deroppe. Skulle de komme for å bo mens de ordner saker og ting, så vær grei og ta dem imot. Men la dem ikke ta seg til rette altfor mye.
Skal jeg huse dem på hotell da? Eirik ble forfjamsa.
Jeg kjøpte jo et hus der for et år siden, men vi har aldri flytta inn. Jeg har overført det til deg også, Olav viftet farvel, og dro til Nord-Norge med familien.
Det bor noen av kona til brorens slekt der, men huset er stort nok, og med gjestehytte attpå til! Vi kan nok dele.
Ingrid hadde aldri forestilt seg hvor mange som bodde i huset da hun flyttet ut på landet. De tok henne imot som en hel folkemengde.
Men alle smilte, hilste på, hjalp til og ville henne bare vel.
I løpet av den første måneden fikk Ingrid høre utallige triste skjebnehistorier om hvordan folk hadde havnet der. Ene hadde blitt kastet ut av kona, en annen rømte fra en tyrann av en mann, noen ble jaget ut av egne barn. Noen flyttet inn mens de var under oppussing. Andre hadde blitt lurt fra hjemmet av kjeltringer. Noen skulle studere i nærområdet, noen hadde bare ingen steder å være.
Alle aldre og yrker, til og med en biologieprofessor. Han var kastet ut av sin unge student, men fikk ikke komme tilbake til sin familie så han ventet på å få solgt leiligheten sin.
Stemningen var varm, vennlig, men et snev av kaotisk.
Ingrid måtte samtidig jobbe hjemmefra. Med en krevende kunde på nakken. Men Aslak Vik, som tilfeldigvis gikk forbi, lyttet til samtalen hennes på nett, og satte kunden kontant på plass:
Med respekt å melde, det virker ikke som De forstår Deres eget beste! Den unge damen har gjort en utmerket jobb her, bedre blir det ikke med mindre De vil ha huset til å falle sammen som et korthus! Da får De ikke skylde på oss.
Kunden godtok tegningene. Da Ingrid lukket laptopen, spurte hun Aslak hvor han hadde lært dette.
Kjære deg, jeg har vært arkitekt i 36 år! Kom til meg hvis du trenger noe!
Så nyttig som Aslaks hjelp var, gikk Ingrid litt sur i all folksomheten og evige aktiviteter ikke slik hun hadde sett for seg et rolig liv på landet sammen med sin nye mann.
Her krydde det av folk!
***
Du vet, vi kan flytte tilbake til byen hvis du vil, sa Eirik en kveld. Men du har kanskje ikke skjønt alt om våre “gjester”.
Hva mener du egentlig? spurte Ingrid.
Vet du, den nye gjestehytta hvor mye tror du den kostet oss?
Eh, sikkert mye, mumlet Ingrid.
Ingenting! Eirik laget en null med hendene. De slo seg sammen og bygde den selv!
Ingrid sperret øynene opp.
Og alt av strøm, vann og felleskostnader det ordner og betaler de selv. De handler selv inn, lager maten sin, vasker og fikser alt som går i stykker. I bunn og grunn bor vi her på deres regning.
Noen jobber, noen tar småjobber i bygda. Og hjelpen fra disse folkene er uvurderlig!
Vi har folk fra alle mulige fag: ingeniører, regnskapsførere, advokater, økonomer, rørleggere, elektrikere, og sågar biologiprofessoren!
Og en arkitekt, smilte Ingrid, og tenkte på Aslaks gode råd.
Han ga noen tips som virkelig løftet jobben hennes.
Forresten, jeg har doblet omsetningen i firmaet bare ved å lytte til alle rådene fra de som bor her. Jeg vurderer snart å ansette dem på fast basis!
Og det morsomste? Eirik trakk på smilebåndet. De ber aldri om noe tilbake! De lever her med oss som en eneste stor, merkelig familie!
Akkurat da knuste et ball gjennom kjøkkenvinduet. Like etter løp Torje inn:
Lars drar til byen og fikser glass med en gang! Ikke vær redd, det blir fikset før middag. Og unnskyld!
Han grep ballen og forsvant.
Sånn er det, Eirik smilte bredt.
Jeg blir nok vant til det, sa Ingrid usikkert.
Men allerede etter én måned hadde hun funnet seg til rette. Og folk føltes ikke lenger som gjester men som en eneste stor familie.
