Med vårens ankomst begynte foreldrene mine å snakke om å selge hyttetomten. De var blitt gamle, og helsen deres var ikke lenger god nok til å stelle parsellen. Datteren deres hadde selv små barn, jobbet mye, og hadde aldri tid til å hjelpe til. Det ble mye tenking, men til slutt falt avgjørelsen.
Den eldste datteren, Ingrid, følte en lettelse: ikke flere krav eller ubehagelige situasjoner. Det var alltid vanskelig å finne tid til å jobbe i kjøkkenhagen, og det var langt å pendle. Mange ganger hadde Ingrid sagt til foreldrene at de burde selge tomten; heller skulle de kjøpe et sted nærmere hjemme. Hun ønsket ikke å tilbringe all fritiden med luking. Et område for rekreasjon, hvor man kan lese en bok eller ha piknik, var noe helt annet. For meg ble tomten mest en kilde til syltetøy og hermetikk.
Helgene forsvant som dugg for solen for Ingrid og ektemannen hennes. Alt gikk inn i husarbeid og jobb. Ektemannens yrke krevde at han kunne bli innkalt til arbeid på helgen. Ingrid visste at tomten ga mer bekymringer enn frihet. Etter en helg der trengtes flere dager til å hvile ut.
Ingrid ble fornøyd med avgjørelsen. Tomten ble solgt. Nå levde familien rolig et par år. Men etter hvert begynte Ingrid å kjede seg. Hun drømte om et sted å slappe av. Ektemannen foreslo å kjøpe ny tomt.
Arbeidstiden stabiliserte seg. Nå kunne de tilbringe helgene utendørs på landet. Det ville også være bra for barna. De ombestemte seg: ikke bare bed med grønnsaker, men noen frukttrær og busker for å gi barna litt vitaminer. Foreldrene fikk vite at det kun skulle være til rekreasjon ingen luking og ingen plantedynger. Alle likte ideen, det eneste som gjensto var å velge parsellen.
De gjennomgikk mange tilbud. Til slutt fant de drømmetomten: en fin hytte på en god tomt, med de fleste ønskede planter. Selgeren var en eldre herre, Olav. Han hadde mistet sin kone og tok ikke lenger hånd om hagen. Derfor bestemte han seg for å selge.
Alt ordnet seg. Ingrid var i ekstase drømmen var blitt virkelig. Huset var vakkert og beboelig, og trengte ikke oppussing med det første. Det ble bestemt å begynne med små forbedringer om sommeren.
Den første uken var stille og rolig. Men så begynte Olav, den tidligere eieren, å dukke opp. Han varslet at han kom for å hente noen ting. Ingen protesterte. Men snart begynte han å klage: først måtte han forklare hvorfor noen busker var borte. De var visne, sa han. Så var det kallen, den kunne de da ikke bare fjerne!
Olav påstod at det aldri var snakk om å renske bort de gamle buskene. Han og kona hadde plantet dem for mange år siden, og tyttebær måtte alltid være til stede, mente han. Han oppdaget at der det før var jordbær, var det nå pyntestein.
Olav gikk runden på tomten. Overalt fant han noe å klage på. Til slutt mistet Ingrids ektemann tålmodigheten. Vi har betalt ordentlige kroner for denne tomten, sa han. I papirene står det at den er vår, og vi bestemmer over rammen.
I kontrakten står det ikke at tidligere eier fremdeles skal bruke tomten. Da hadde vi aldri kjøpt den. Olav gikk derfra, men kom tilbake neste dag med en busk i hendene, klar til å plante den hvor rosene sto.
Ingrids ektemann spurte hva som foregikk. Olav tilbød seg å tilbakebetale pengene, slik at han kunne bli boende. De takket nei, men han plantet busken likevel. Da kom naboen forbi, overrasket over Olavs tilstedeværelse. Olav klagde på de nye eierne. Naboen mente Ingrid og mannen selvfølgelig hadde rett til å bestemme på egen tomt; det var bare å få denne pensjonisten til å forstå det.
Senere fortalte naboen at Olav hadde vært i krangel med alle i gaten. Etter konas bortgang var han blitt merkelig. Ingen forventet ro: han fortsatte å komme. Naboen advarte Ingrid, og tilbød seg å kontakte ledelsen for å forklare Olav hva avtalen betydde.
Imens samtalen pågikk, rakk Olav å plante busken og forlate eiendommen. Så kom han tilbake og hentet flere ting, gjorde litt på tomten, og forsvant igjen.
Morgenen etter gikk Ingrids mann på jobb. Han jobbet i et byggefirma. Han delte historien. Kollegaene mente tomten nærmest var gitt med arvegods. Men de ville likevel hjelpe, og begynte å sette opp et gjerde. Olav holdt seg borte noen dager. Da han kom tilbake, oppdaget han at han ikke lenger kunne gå fritt inn på tomten.
Han bannet og forsøkte å komme inn til fots, så fortsatte han til kommunen. Der visste de alt om hans problematiske forhold til de nye eierne. Ingen vet hva de sa til ham, men etterpå kom han bare én gang til for å hente det siste av sine ting.
