Ingrid stod i døråpningen, grep hardt rundt hånden til Henrik. Reddheten lyste i øynene hennes, og bena skalv.
Mamma, dette er kjæresten min, Ingrid, sa Henrik, som nettopp var kommet hjem etter enda en jobbreise.
Han hadde vært borte i to uker, og denne gangen kom han ikke hjem alene. Henrik bodde sammen med foreldrene sine i en toroms leilighet på Majorstuen. Så om natten sov Ingrid på Henriks rom, mens han selv lå på en madrass på kjøkkenet.
Hvor traff du henne? spurte moren. Alle unge i dag går jo rundt i glitrende klær med hull i ørene og ringer i øyenbrynene.
Jeg var heldig, mamma. Jeg ble kjent med henne på studenthjemmet mitt. Hun vokste opp på barnehjem.
Neste morgen kom Henriks søster, Anne, på besøk til moren.
Hvor er ungdommene dine?
De gikk til folkeregisteret for å levere papirer.
Du vet, Henrik er fortsatt så ung. Og hva skal han med en barnehjemsjente? Nå får du gjemme unna alt av verdi, hvem vet hva hun har lært.
Hva er det du sier?! ropte Henriks mor.
Jeg vokste også opp på barnehjem. Mener du jeg er annerledes enn andre? Faren til Henrik sto opp for henne.
Vent nå, vent nå. Genene hennes kommer fram med tiden, fortsatte søsteren.
Ikke våg å snakke slik om Ingrid! ropte faren.
Henriks foreldre mente at sønnen hadde rett til å bestemme selv.
Så de blandet seg ikke inn. Barna bestemte seg for å bo sammen med foreldrene først, og deretter flytte for seg selv. Sannheten var, Ingrid slet som husvert. Svigermoren hadde tenkt å gi opp flere ganger, men svigerfaren tok alltid Ingrids parti.
Etter hvert fortalte Henrik at Ingrid planla å begynne på universitetet for å studere nordisk. Det betydde at han ville være den eneste forsørgeren. Selvfølgelig var ikke svigermoren særlig begeistret for tanken. Men hun kunne ikke motsette seg det. Hun mente man ikke kom seg noen vei i dag uten utdannelse.
Senere flyttet de unge ut i egen leilighet. Ingrid begynte å jobbe deltid som lærer.
Svigermoren syntes synd på sønnen sin. Hun tilbød barna å bo hos dem en periode. Men svigerfaren støttet sønnens og svigerdatterens avgjørelse.
En dag kom svigermorens søster, Sigrid, på besøk med to stekepanner.
Se her, jeg selger én hvis du vil. Du kan gi den til barna. I dag har jo alle trange kår, og de trenger det kanskje mer.
Vet du, barna mine klarer seg fint. Ingrid studerer, holder huset i orden og lager mat.
Svigermoren ga stekepannen til Ingrid. Hun forklarte nøye at den kun måtte brukes med tresleiv.
En uke gikk. Svigermoren kom innom. Ingrid sto på kjøkkenet og gråt.
Karbonadene er svidd, hulket hun, og jeg vasket stekepannen med stålull. Det var jo en gave fra deg.
Rolig nå! Det går bra, trøstet svigermoren, og klemte jenta.
Henrik fant dem sittende på gulvet sammen. Først ville han si noe, men han ristet bare på hodet og tenkte at dette fikser kvinnene.
Nå er det 18 år siden. Ingrid har blitt viserektor. I løpet av denne tiden har svigerdatteren blitt som en datter for svigermoren, men Sigrid har alltid vært misunnelig.
Spiller det egentlig noen rolle hvor man vokste opp, så lenge mennesket er ærlig og har et godt hjerte?
