Forrige måned fikk jeg endelig et barnebarn. Jeg svevde på rosa skyer av glede og gledet meg stort til dagen vi kunne reise på besøk til det lille nurket. Men vi var ikke velkomne. Svigerdatteren min viste tydelig sin misnøye. Vi kom med gaver, småting, til og med noen konvolutter med penger, men hun trakk seg unna hver gang vi prøvde å besøke. Det samme gjaldt svigerinnen min.
Jeg følte meg virkelig såret, for alt jeg ønsket var å være en god bestemor. Svigerdatteren min oppførte seg uhøflig mot både meg og datteren min, Synøve. Synøve hadde bare lyst å dele noen gode råd, siden hun har tre barn og mye erfaring. Ikke nok med det, men halve gavene fikk vi faktisk tilbake. Jeg forstår at en nyfødt ikke trenger kosedyr, men tenk når han blir litt større da vil alt komme til nytte. Hvorfor gi oss slikt avslag?
Da vi var på besøk, fikk vi verken kaffe eller te. Sønnen min sa ikke et ord, han bare så ned i gulvet tydeligvis ikke han som bestemmer i det huset. Vi kjørte hjem og tårene trillet nedover kinnene mine, for jeg hadde aldri trodd at vi skulle bli møtt på denne måten.
Nå får jeg bare se barnebarnet mitt på bilder. Jeg tør ikke lenger spørre om å komme. Jeg inviterer barna mine hjem til oss, men svigerdatteren min nekter å være med. Jeg ba sønnen min ta med barnevognen i parken så vi kunne møtes, men det gikk ikke svigerdatteren min holder ham i kort bånd og vil ikke la ham dra noe sted uten henne.
Hun har begynt å gi barnebarnet morsmelkerstatning, selv om hun kunne ammet. Hun tror vel vi skal dømme henne, og derfor lar hun oss ikke møte dem en gang. Men jeg bryr meg ikke om slike ting! Jeg vil bare få lov å se barnebarnet mitt. Jeg har ikke tenkt å kritisere henne, for hver mamma gjør jo det hun synes er best.
Jeg og svigerdatteren min hadde et godt forhold før, akkurat som jeg hadde med foreldrene hennes. Men det er som om hun har forandret seg helt etter at barnebarnet ble født. Jeg skjønner ikke hvorfor hun har blitt så annerledes mot meg jeg kan ikke huske å ha gjort henne vondt. Veninnene mine synes også det er rart. De spør stadig: “Du har jo fått barnebarn hvorfor får du ikke se det?”
Min mor overførte leiligheten i Oslo til meg. Jeg hadde tenkt å selge den og dele pengene likt mellom sønnen min og Synøve. Men etter alt som har skjedd, mener mannen min vi heller burde leie ut til studenter enn å gi noe til barn som ikke viser takknemlighet. Kanskje han har rett for når vi blir gamle, er det ingen garanti for at de stiller opp for oss. Det er trist, men sånn er livet noen ganger. Kanskje den største lærdommen er at man ikke kan ta kjærlighet og respekt for gitt verken fra egen familie eller andre. Man må gi omsorg uten å forvente noe tilbake, og håpe at vennlighet og åpenhet en dag vil bygge broene igjen.
