Jeg har vært gift i ti år. Sammen med kona mi bor vi i en bolig med boliglån nummer to. Vi er i ferd med å betale ned lånet, men tør fortsatt ikke å få barn. Vi ønsker å få orden på økonomien først. Jeg har en bror. Han er også gift. De bor i deres ettromsleilighet. Broren min har to jobber, samt en liten deltidsjobb ved siden av. Kona hans jobber ikke. Hun bare får barn i et tempo som en hare. De har allerede tre barn, hun er gravid med det fjerde og planlegger det femte.
I tillegg til barna har de også samlet opp lån for diverse husholdningsapparater. Kona mi og jeg hjelper dem ofte. Noen ganger med penger, andre ganger med mat. Av og til har brorens kone frekkheten til å kreve noe i stedet for å be om det.
Da må vi få henne til å komme ned på jorda og si nei. Hun og broren min blir selvfølgelig fornærmet, men etter noen uker kommer de tilbake med et nytt krav. “Siden dere ikke har barn, mens vi snart har fire, må dere gi oss leiligheten deres,” sier hun.
“Hvor skal vi bo da? I deres ettromsleilighet?” spurte jeg, litt forvirret over en slik påstand. “Vi leier ut leiligheten deres. Og dere kan leie det dere har nå,” sier hun bestemt. “Mener du at vi skal betale både boliglån og husleie for dere?” “Selvfølgelig. Når flytter dere ut?” “Når flytter dere ut?” “Plassen din er ikke i en polar bolig, men på psykiatrisk avdeling. Ut av leiligheten min.” Da går jeg og kvitter meg med barnet.
“Og det blir din skyld,” sa hun, og stormet ut av leiligheten min. Og det gjorde hun faktisk. Samme dag. Hemmelig, allerede i tredje måned av svangerskapet. Legene måtte nesten tvinge henne ut av det. Og klokken to om natten kom broren min til sykehuset og haglet anklager over meg. Kona mi fikk kontroll på ham og spurte hva som var skjedd. Jeg fortalte det. Da holdt hun hodet hans under iskaldt vann noen ganger for å kjøle ham ned og dyttet ham ut av leiligheten. Siden da har jeg ikke hatt noen bror.
