Mamma, pappa, hei, dere ba oss komme, hva har skjedd? Marit med mannen Tore stormet inn i foreldrenes leilighet.
Det skjedde for lenge siden. Mamma hadde blitt syk, en alvorlig lidelse i andre stadium.
Hun hadde gjennomgått en runde med cellegift, etterfulgt av strålebehandling. Tilstandene ble bedre, håret begynte sakte å vokse igjen. Men roen var kortvarig; mamma ble plutselig dårligere igjen.
Marit, Tore, god kveld, kom inn, mumlet mamma, blek og tynn som en liten jente.
Barna, kom inn, sett dere. Vi har et uvanlig ønske, hør på meg, faren, som så litt forvirret ut, forsøkte å holde roen.
Marit og Tore satte seg i sofaen og så spent på mamma. Ingrid sukket, så mot ektemannen Bjørn som om hun søkte støtte.
Marit, Tore, ikke bli overrasket, men jeg har et ganske merkelig ønske. Sånn sett Vi ber dere virkelig om dette.
Adopter et barn for oss, en gutt, vær så snill! Vi har ikke flere år igjen, og andre grunner taler også.
Det ble et kort øyeblikk av stillhet.
Den første som fikk ordet var datteren:
Mamma, du vil nok bli overrasket, men vi har lenge tenkt på dette, og vi har vært redde for å si det. Tore og jeg ønsker en sønn, men vi har allerede to jenter deres barnebarn.
Ingen kan love at tredje barn blir en gutt. I tillegg er helsen min ikke lenger den den var. Jeg hadde en keisersnittskarskygg, og legene advarte mot flere fødsler. Så vi har faktisk vurdert å adoptere en liten gutt fra barnehjemmet.
En liten gutt i vår familie, en kjær sønn. Så plutselig sier du det samme til oss, mamma. Hvor får du slike tanker?
Marit, jeg vet ikke engang hvor jeg skal begynne, Ingrid strøk nervøst håret som vokste som en liten pinekrage, jeg føler meg verre igjen.
Da kom min gamle venninne inn, tante Nadeja fra den gamle jobben, husker du henne? Hun hadde en føflekk over øyet som nesten dekket det helt.
De hadde fryktet at den måtte fjernes, ellers kunne den bli farlig. Men nå er Nadeja her, feberfri og frisk.
Hun hadde vært på besøk hos bestemor Åse på bygda, og de hadde snakket lenge. Så Nadeja bestemte seg for å dra med oss til Åse. Hun har hjulpet mange fra andre steder. Jeg tenkte på hva jeg går glipp av, så vi dro.
Marit og Tore lyttet til mammas historie, holdt pusten, men forsto knapt hva hun var på vei til.
Så, barn, fortsatte Ingrid, bestemor Åse spurte meg straks en merkelig ting: Har jeg en sønn?
Da hun fortalte at jeg hadde én datter, Marit, og to kjære barnebarn, Maja og Tove, presset bestemor Åse på: Hva med den andre datteren?
Jeg ble overrasket, for ingen utenom meg og faren visste at jeg hadde hatt et senaborti. Det skulle ha vært en gutt, den første sønnen, til deg, Marit.
Han overlevde ikke, Ingrid betalte nervøst kanten av skjorten med fingrene.
Hva nå? spurte Marit med store øyne.
Da sa bestemor Åse: adoptere en gutt. Jeg ble fylt av tårer, som om jeg hadde gjort noe galt ved ikke å redde den første gutten.
Nå må jeg gi varme og kjærlighet til en annen gutt, gjenopprette den balansen som brøt sammen.
Jeg lyttet inn i meg selv, og jeg vil virkelig dette. Tore og jeg har muligheten til å gi et lite barn både varme, kjærlighet og alt han trenger.
Ikke for å kurere meg, men fordi jeg har fått en klar beslutning å redde et lite liv fra foreldreløshet og ensomhet. Forstår du meg?
Mamma, jeg forstår deg og støtter deg fullt ut, Marit kastet seg inn i en omfavnelse, la oss gjøre det!
Marit og Tore hadde på forhånd snakket med ledelsen på barnehjemmet og ønsket å adoptere en gutt. De ble invitert til å se barna.
Ingrid og Bjørn dro også med. I lekerommet, på et teppe, lekte barn i alderen tre år og oppover.
Mamma, se den rødhårede gutten, han ligner på deg, han bygger en pyramide så flittig at han til og med peker med lillefingeren, Marit pekte stille på et lite barn på gulvet.
Ingrid så også og likte ham. Men fra et hjørne hørtes utydelige stemmer.
Ingrid snudde seg i et hjørne av rommet sto en eldre gutt med triste øyne, som hvisket noe lavt.
Snakker du til oss? Si litt høyere, jeg hørte ikke, spurte Ingrid.
Guttens øyne lyste opp, og han tok et skritt mot henne: Tante, vær så snill, ta meg, jeg lover dere at dere aldri vil angre. Ta meg
Marit og Tore fylte raskt ut papirer og adopterte Mikløs. Maja og Tove var stolte av å få en lillebror.
Mikløs tilvente seg raskt, og kalte Marit og Tore «mamma» og «pappa». Han besøkte ofte bestemor Ingrid og bestefar Bjørn, som bodde i nærheten, og han kunne gå på skole til fots fra der.
Han kalte Ingrid på en merkelig måte, «mamma Iri», uten egentlig å vite hvorfor. Hun holdt pusten og så på Mikløs, og det så ut som om han virkelig var hennes sønn, den som ikke overlevde.
Etter legene insisterte på en ny behandlingsrunde, men den hjalp ikke; tilstanden ble verre.
Mikløs så inn i hennes øyne, strøk det korte håret.
Mamma Iri, hvorfor er du syk? Jeg vil at du skal bli frisk!
Jeg vet ikke, Mikløs, sånn er det noen ganger, men jeg skal prøve å bli frisk, jeg lover deg, Ingrid likte hvordan han kalte henne «mamma Iri».
Bjørn snakket med legen, som insisterte på operasjon.
Hva er sjansen? spurte Bjørn.
Legen svarte uten å pakke inn det:
Femtifire på femti. Men vi vil gjøre alt vi kan, og det kan redde henne.
Bjørn og Ingrid bestemte seg.
På operasjonsdagen var alle nervøse. Marit ringte faren uten opphold. Faren hadde avtalt med legen at han skulle få beskjed så snart det ble klart, og Bjørn følte seg som på nåler.
Han skjønte først ikke hvor Mikløs var. Bjørn fant gutten i sengen ved siden av Ingrids nattkjole.
Mikløs hadde ikke hørt at Bjørn kom inn; han satt på gulvet, presset ansiktet inn i nattkjolen, gråt og mumlet stille:
Mamma Iri, ikke gå, jeg vil ikke miste deg igjen, vær så snill! Jeg vil ha deg ved meg alltid, kjære mamma!
Telefonen ringte, og både Bjørn og Mikløs rykket seg.
Legens stemme var sliten og uten glede, og Bjørns hjerte sank som om det ble knust.
Er det alt? Klarte ikke Ingrid operasjonen?
Bjørn? Her er Dr. Mikkel Hansen, operasjonen var vanskelig, men den endte vellykket, din kone holdt den.
Hun var på en knivsegg, jeg har aldri sett noe lignende; det var som om noen fra himmelen støttet henne i de øyeblikkene da livet hennes truet med å ta slutt.
Gratulerer, dere ser, hun får leve videre, det er fortsatt en grunn til å kjempe
Tusen takk, doktor! Bjørn omfavnet Mikløs.
Du forsto, alt er bra, mamma Iri lever, hun lever! Så heldig at du er her, lille venn.
Unnskyld, men jeg hørte deg be om mamma Iri, takk, min kjære sønn!
