Jeg kunne aldri forestilt meg at noe slikt skulle skje meg. Jeg klarte ikke å forstå hvem jeg egentlig hadde levd sammen med alle disse årene.
Jeg møtte Henrik da jeg var 15 år gammel. Han var 17 på den tiden. Vi giftet oss fem år senere, og bare et år etter det ble jeg gravid. Henrik var overlykkelig da datteren vår kom til verden. Han gav henne all sin oppmerksomhet og jobbet enda hardere for oss.
Min mann kjøpte en stor leilighet med to soverom, og datteren vår var virkelig hans lille prinsesse. Han fulgte henne til barnehagen og alle fritidsaktiviteter. Ofte gikk de på tur sammen og så tegnefilmer. Familien vår virket perfekt. Men en dag endret alt seg.
Da jeg var gravid for andre gang, banket det på døren. Det var en ung kvinne med et barn på armen som sto der. Jeg rygget tilbake og inviterte henne inn. Hun så ut til å være rundt 20 år. Det viste seg at hun het Solveig og var 19. Solveig var den andre kvinnen til min mann.
Bare to uker før hadde hun født en gutt, og nå hadde hun bestemt seg for at det var på tide å snakke ut. Hun fortalte meg at de hadde vært sammen i to år, men Solveig hadde ingen planer om å gi seg. Jeg ringte Henrik og ba ham komme hjem. Svaret hans overrasket meg dypt:
Jenter, vi hadde det jo så bra sammen. Jeg vil at alt skal forbli som det er. Jeg kommer ikke til å gjøre noe. Jeg ønsker ikke at vi skal skilles, men jeg vil heller ikke forlate Solveig.
Jeg klarte ikke å akseptere dette. Med tårevåte øyne begynte jeg å pakke kofferten hans. Da jeg kastet ham ut av døren, fulgte han etter meg og sa:
Kjære, du kommer til å angre. Leiligheten er registrert i mitt navn, så du og ungene må flytte tilbake til den gamle leiligheten din på utkanten av Oslo. Ikke regn med bidrag, lønnen min er offisielt på minimum. Du må virkelig tenke på hvordan du skal klare dere.
Jeg kunne ikke tro at disse ordene kom fra mannen jeg hadde elsket så lenge.
Da var det klart for meg at jeg ikke ønsket at barna mine skulle vokse opp rundt ham. Henrik dro med Solveig, og jeg pakket sakene mine og barnas og flyttet tilbake til min gamle leilighet.
Det var ikke tid til å gråte. Henrik sendte raskt inn begjæring om skilsmisse, og jeg brukte mine siste kroner på å hyre en god advokat. For øvrig, advokaten gjorde en fantastisk jobb, for til slutt fikk vi beholde leiligheten. Jeg søkte aldri om barnebidrag.
Syv år senere giftet jeg meg på nytt. Min nye mann var helt annerledes enn Henrik en god og trygg person. Forresten, det viste seg at Solveig kun var ute etter penger fra min tidligere ektemann, og da han mistet leiligheten, kastet hun ham ut. Han prøvde å komme tilbake til meg, men kunne ikke sitte på to stoler, særlig etter alt han hadde sagt.
Ville du ha tatt Henrik tilbake?
