For seks måneder siden skjedde det noe fryktelig i familien min: pappa døde.
Etter begravelsen, da lukten av ferske blomster fremdeles hang i huset, kom pappas bror på besøk. Onkel Eivind dukket opp uten forvarsel, som om han hadde gått seg vill i vinden og plutselig ramlet ned på dørstokken vår. Han besøkte oss sjelden, og han og pappa hadde aldri hatt noe ordentlig forhold ikke uvenner, bare fremmede som tilfeldigvis var brødre. Det var alltid is i luften når de var sammen, og ingen av dem prøvde å tine den.
Hvordan var reisen din? spurte jeg plutselig, og ordene fløt ut av munnen min som melk på et kjøkkenbord.
Og hvorfor kaller du meg du? svarte han med et sukk, men smilte søtt, som om han faktisk var den favorittonkelen min.
Vi visste ikke at han skulle komme. Etter begravelsen hadde han ikke ringt én eneste gang. Nå sto han bare der, uten bagasje, uten forvarsel. Alt føltes uvirkelig.
Vi satte oss rundt bordet med svarte kopper og varm te, mens onkel Eivind plutselig spurte:
Hvordan deler vi arven? Vi tre? Ingen andre? Arven? sa mamma, overrasket, som om hun hadde glemt at døden finnes.
Arven fantes jo. Vi hadde en hyggelig leilighet, et stort og gammelt hus ute på landet, og to biler en rød og en hvit, begge litt slitne. Mamma ville selge huset og kjøpe en liten leilighet til meg i Oslo, der jeg studerte. Men det ville vi ikke, ikke ennå vi lot tankene ligge på bunnen, der de flømmet rundt som fisk.
Arven? Vel, det er min bror som har latt meg alt dette! sa onkel Eivind plutselig. Vet du, hvis Martha og jeg ikke hadde vært her, hadde du fått arven. Så dere har ingen rett til noe! Men jeg er broren hans! Jeg har krav på arven! Nei, det har du ikke! Loven er på vår side! Men tenk om det ikke er rettferdig?
Onkel Eivind var smart, eller kanskje bare lur. Han visste at han ikke hadde noe rett, så han begynte å presse på samvittigheten vår, som om han ville ta oss med ut på et stormfullt hav. Ingenting ga mening, ord fløt som syltetøy mellom stolene, og vi forsto mindre og mindre.
Da pappa ble syk sa han klart og tydelig at alt skulle gå til mamma og meg. Han hadde ingen intensjon om å dele huset, bilen eller noe annet.
Med god samvittighet, Eivind, ikke til deg! Og du vet det også! Dere var aldri nære. Sånn er det! Akkurat som i en dårlig TV-film! En mann gifter seg, og kona tar absolutt alt. Foreldre, søsken, nevøer ingen får noe!
Onkel Eivind prøvde å få oss til å føle skyld, men det satt seg bare på veggene som lim vi lot ham ikke slippe inn. Han krevde at vi skulle dele alt mellom oss tre. Nå er det nok! Dette tar vi ikke mer om! sa mamma og reiste seg, som om hun skulle fly bort.
Da onkel Eivind dro, låste vi huset og dro til leiligheten vår i byen. Vi visste godt hvem Eivind var, og visste at han ikke kom til å gi seg med det samme. Det var mye å kjempe for mange penger: en tredjedel av et staselig hus på landet, en tredjedel av en leilighet i sentrum av Oslo, og en tredjedel av to biler. Det er ikke småpenger, mange tusen kroner som kan forsvinne som snø på vårens første solstråle.
Onkel tok oss til retten, med håp i øynene som blå ballonger. Han drømmer om å vinne. Men loven er på vår sida, nerve tråder som lyser bak lukkede øyelokk. Hva tror han egentlig han kan få?
