Da vi var unge, var vennegjengen vår fylt med merkelige lyster og små mysterier. Blant oss var det et par, Henrik og Oda. Henrik var kjent som den morsomste gutten, og Oda matchet hans energi med sin livlige tilstedeværelse. Likevel var det stadig småkrangler om de merkeligste ting. En gang samlet vi oss alle på en snål hagefest hjemme hos meg, og Henrik ventet tålmodig på Oda ved bussholdeplassen.
Som alltid var Oda forsinket, og Henrik sto der rolig under de svaiende bjørkene. Da han fikk øye på en jente med samme uregjerlige hår og rare stil som Oda, bestemte han seg for å spille henne et puss. Han smøg seg lydløst bak henne, grep henne rundt livet og lo med et narrespill. Men i det øyeblikket hun snudde seg og skrek til, forsto Henrik at det slett ikke var Oda.
Alt ballet på seg i et uvirkelig virvar, som om trikken stoppet og tiden flyttet seg sidelengs. Oda ringte politiet i forfjamselsen. Etter mye styr, endte Henrik på politistasjonen i Oslo sammen med den fremmede jenten som het Maren. De tilbrakte 45 absurde minutter sammen, hvor latter og bekjennelser fløt mellom dem som små fiskehus på fjorden. På et eller annet vis fant de tonen.
Fire måneder etter, midt i en regnfull ettermiddag der måkene grein over Karl Johan, giftet Henrik og Maren seg. Nå har de to sønner som er blitt høyere enn faren sin, som furutrær i duggvått norsk vårlys.
Oda gjorde flere tapre forsøk på å vinne Henrik tilbake, hun kunne være både sur og brysk mot Maren, men til slutt ga hun opp og slapp alt. Også hennes liv fant en merkelig glede og ro, som om det hele var et eventyr fortalt baklengs.
Henrik husker ofte hvordan den bisarre dagen utspilte seg, og han tror fremdeles det var skjebnen eller kanskje bare Oslo-natten som førte ham og Maren sammen.
Livet kan ta bisarre krumspring, og noen ganger leder slike tilfeldige hendelser oss nøyaktig dit vi trengte å gå. Skål for skjebnen, og for de uventede svingene i den norske drømmen vår!
