Marie var allerede 60 år gammel. Det nærmet seg tid for pensjon, men hun hastet ikke med å gi seg. Den dagen avsluttet hun arbeidsdagen, skiftet klær og gikk hjemover. Ute høljet regnet ned, og hun hadde ingen paraply. Hun trakk hettegenseren godt over hodet og gikk i retning bussholdeplassen. Plutselig hørte hun gråt en liten baby, bare noen dager gammel, lå på en benk.
Marie løftet forsiktig opp bylten og prøvde å trøste det lille barnet. Hun skjønte straks at babyen var gjennomvåt, og hun løp tilbake til jobben for å hjelpe. Der tilkalte hun barnelegen som undersøkte spedbarnet. Det er en gutt. Han er cirka to uker gammel. Helt frisk. Jeg skjønner ikke hvorfor noen kunne forlate ham, slike barn trenger kjærlighet og omsorg, sa legen med et sukk.
Marie bestemte seg for å bli igjen på nattevakt; hun ville uansett ikke fått sove. Kort tid etter kom politiet og måtte ta forklaring fra henne. Hun nektet å gi slipp på babyen, og passet på han hele tiden.
To timer senere kom politiet tilbake sammen med et ungt par. Jenta gråt stille, mens gutten så blek ut.
Kan vi få se ham? Kanskje det er gutten vår, sa jenta med skjelvende stemme.
De tok på seg frakkene og gikk inn på barneavdelingen. Da jenta fikk øye på sønnen sin, brøt hun sammen i gråt. Hun tok ham tett inntil seg og ville ikke slippe. Marie forsto lite, men til slutt forklarte politibetjenten:
Ingrid og Martin var hemmelig kjærester fordi foreldrene deres var imot forholdet. Ingrids foreldre tolererte det delvis, men Martins mor forsøkte alltid å sabotere alt. Da gutten ble født, håpet de hun ville mykne og glede seg over barnebarnet. Men dessverre hun var overbevist om at Ingrid hadde barn med en annen. Det stemte jo selvfølgelig ikke. Da hun fikk passe gutten mens de unge var på kino, tok hun ham og etterlot ham ved sykehuset.
Slik endte det denne gangen. Det ser ut til at gutten aldri får møte bestemoren sin igjen. Livet lærte Marie at kjærlighet og omtanke alltid bør gå foran stolthet og gamle konflikter for til syvende og sist er det omsorgen for de minste som virkelig teller.
