«Hvorfor har du bestemt deg for å skilles?», spurte svigermoren hennes, som om hun hadde rett til det. Ingrid hadde aldri hatt tro på å bo sammen med svigerforeldrene. Men det var Eirik som hadde overtalt henne. Han sa at moren hans ikke klarte å la sønnen sin flytte ut. En mann på trettifire år! Men Ingrid syntes synd på ham.
«Vi har rett og slett ulike syn på livet. Sånt skjer. Vi er verken de første eller siste,» svarte Ingrid, selv om hun egentlig hadde lyst til å være mer direkte.
Hva var egentlig årsaken? Svigermoren hennes ringte Eirik med videosamtale hver eneste dag for å sjekke om Ingrid klarte seg i huset. Dette skjedde på de dagene svigermoren ikke kunne komme innom selv. I bryllupet, da hun hilste brudeparet, sa hun følgende:
«Jeg er veldig glad for at min kjære sønn omsider har giftet seg. Selvfølgelig kunne han funnet et bedre valg. Men det får nå være. Ikke ta det ille opp, Ingrid.»
Kanskje Ingrid burde ha gått allerede da. Svigermoren hadde lenge håpet at Ingrid skulle få nok av Eirik, og gjorde alt hun kunne for å hjelpe det på vei. Eirik forsvarte aldri konen sin. Og den gangen da de stoppet utenfor svigermorens hus, og moren ba Ingrid vente ute mens hun måtte snakke med sønnen alene, sa Eirik ingenting. Ingrid måtte stå ute i regnet i over en time.
Så, hvorfor gikk hun ikke? Hun vet ikke. Men nå hadde hun bestemt seg. «Ikke begynn, nå. Ulike meninger. Det er bare på film sånt skjer. Si meg heller hva det er du ikke liker med sønnen min. Ærlig talt, du er ikke akkurat det jeg hadde sett for meg for Eirik. Og nå som alt har endt slik, kan jeg ikke bare la deg gå. Si meg ordentlig hva du ikke likte.»
Ingrid smilte lurt. Hun trengte ikke hennes velsignelse. Hun gikk på egne bein. Hun hadde bare blitt der for Eiriks skyld. Og det fantes bare én årsak til skilsmissen. Svigermoren. «Jeg drar,» sa Ingrid rolig. «Jeg forbyr deg,» svarte svigermoren. «Vet du, det bryr meg ikke. For meg betyr du ingen ting,» sa Ingrid. «Gi meg halvparten av prisen for ringen tilbake!» ropte svigermoren. «Hva sa du?» «Jeg vil ha halvparten av pengene for ringen tilbake. Den ringen sønnen min kjøpte til deg.»
Ingrid lo lavt. «Snakker du om ringen? Er det det eneste sønnen din har fått kjøpt i hele sitt liv? Du kan få ringen. Jeg vil ikke ha den.»
Slik skiltes deres veier. Ingrid prøvde å forstå hvordan hun hadde klart å gå med på å gifte seg med en som Eirik. Hun visste jo godt hvordan svigermoren var, allerede før bryllupet. Likevel godtok hun det. Hvorfor, det vet bare Gud.
«Forresten, jeg skal gifte meg,» sa en kollega til Ingrid en dag. «Å, med hvem da?» «Ingen sure miner …» «Det kan ikke være sant,» sa Ingrid, men skjønte det med én gang. «Med Eirik. Din eks.» «Du tuller? Du visste jo hvordan vi skiltes.» «Ja, jeg visste det. Men det er annerledes nå. Eirik er så omtenksom. Og moren hans hjelper oss begge. Noen ganger kanskje litt for mye, men det går fint.»
«For meg spiller det ingen rolle. Jeg er bare glad jeg er ferdig med det,» svarte Ingrid. «Forresten, se på ringen Eirik ga meg! Se.»
Ingrid visste hva hun kom til å se. Det var nøyaktig den samme ringen Eirik hadde gitt henne den gangen. De hadde ikke engang kjøpt en ny. Ikke overraskende.
Og der sto inngravert: «Sammen for alltid». Ingrid tenkte med seg selv at hun skulle ønske det lot seg viske ut.
Av og til må vi våge å gå vekk fra det som holder oss tilbake, enten det er mennesker eller gamle vaner. For livet blir aldri bedre om vi ikke tar oss selv på alvor og lærer å sette egne grenser.
