Vi har bodd sammen under samme tak i førti år, og nå, når du har blitt sekstitre, har du plutselig bestemt deg for å endre livet ditt?
Sigrid satt i den gamle favorittstolen og så ut vinduet, forsøkte å glemme dagens hendelser. Bare noen timer tidligere hadde hun ivrig gjort klar middagen og ventet på at Eivind skulle komme hjem fra fisketuren. Han kom, men ikke med fangst, heller med nyheter han lenge hadde ønsket å fortelle, men aldri våget.
Jeg vil skilles, og håper du kan forstå det, sa Eivind plutselig, mens han stirret bort. Barna er voksne, de skjønner det nok, barnebarna bryr seg ikke, og vi kan sette punktum uten noe bråk.
Vi har levd sammen i førti år, og nå, i sekstitre, vil du starte på nytt? spurte Sigrid forvirret. Jeg har rett på å vite hva som blir videre.
Du blir boende i leiligheten i Oslo, jeg flytter ut på hytta, svarte Eivind, tydelig forberedt. Det er ikke noe å dele, og alt går uansett til døtrene til slutt.
Hva heter hun? spurte Sigrid sliten.
Eivind ble rød, begynte å pakke sakene sine og lot som han ikke hørte. Sigrid forsto at det faktisk var en annen kvinne involvert, noe hun aldri trodde hun skulle oppleve på sine eldre dager.
Det ordner seg sikkert, det blir bra, trøstet døtrene Anne og Ingrid senere. Ikke tenk så mye på far.
Ingenting blir som før, sukket Sigrid. Men det er ikke noe vits å endre mer, jeg får bare leve ut livet og glede meg over deres lykke.
Anne og Ingrid dro til hytta for å snakke med faren. De kom tilbake triste, men valgte å ikke fortelle sannheten med det samme. Isteden begynte de å foreslå at Sigrid kunne få det bedre alene, uten å måtte ta vare på noen. Sigrid skjønte alt og begynte å leve videre. Det var ikke enkelt, for alle slektninger og naboer ville vite mer om situasjonen.
Tenk at dere har vært sammen så lenge, og nå, på gamle dager, stikker mannen din av, kommenterte de ikke så taktfulle naboene. Er hun yngre enn deg, eller rikere?
Sigrid visste ikke hva hun skulle svare, og tenkte selv ofte på hvem denne kvinnen kunne være. En dag tok hun turen ut til hytta under påskudd om å hente hjemmelaget syltetøy. Hun informerte ikke Eivind for å garantere at hun traff rivalen, og hun traff henne da hun kom.
Eivind, du sa ikke at din eks skulle komme hit, klaget den fargerike damen med altfor sterk sminke. Jeg trodde dere hadde løst alt, hun har ikke noe her å gjøre.
Har du virkelig byttet meg ut med henne? spurte Sigrid, observerende den selvsikre personen.
Skal du stå der og la henne fornærme meg? ropte damen. Jeg er bare noen få år yngre enn deg men ser mye bedre ut.
Hvis hun virkelig tror at et sterkt ytre er det viktigste i en viss alder, sa Sigrid, og forsøkte å få øyekontakt med Eivind.
Hele veien til bussholdeplassen hørte hun denne sminkede, aldrende Barbie skrike, og Sigrid mistet kontrollen over følelsene først da hun var hjemme. Hun ringte søsteren, Kari, og ba henne komme på besøk.
Kom igjen nå, sa Kari mens hun laget mynte-te. Du sa jo selv den nye dama til Eivind ikke er pen, og virker ikke spesielt smart heller.
Kanskje hun har rett, kanskje jeg ser gammel ut for alderen, tvilte Sigrid.
Du ser bra ut for alderen, sa Kari ærlig. Det er bare tragisk å kle seg i leopardmønstrede tights eller miniskjørt i denne alderen. En kvinne kan være vakker uansett alder hvis hun kler seg passende og har stil.
Sigrid kikket seg i speilet og innså at Kari hadde rett. Hun var fortsatt i god form og hadde helsa i behold. Hun klappet seg fint, og døtrene gav henne ofte kosmetikk. Sigrid var aldri vulgær, og ønsket ikke ligne en papegøye, slik rivalen gjorde.
Det er jo greit, fortsatte Kari. Nå er du fri kvinne, lev og nyt livet. Døtrene klarer seg selv, og det finnes masse aktiviteter og muligheter for oss jeg skal sørge for at du ikke gir opp.
Kari holdt løftet, og dro henne med på teater, turer og konserter. Snart fikk de en vennegjeng bestående av jevnaldrende, og Sigrid fikk til og med oppmerksomhet fra en mann, men hun avslo straks og sa nei til private møter.
Jeg hører du løper på teater og har fått nye venner, kanskje du gifter deg igjen? spurte Eivind under et tilfeldig møte i butikken.
Hvorfor har du reist så langt for å handle, går det ikke nærmere hytta? Er det fordi din nye kjæreste ikke lager mat? undret Sigrid.
Jeg har alltid handlet her, det er vanskelig å endre vaner i vår alder, klaget Eivind.
Sigrid holdt ikke temaet gående, og sa hun måtte hjem. Eivind hadde en sterk trang til å fortelle henne hvor mye han angret, men han fikk det ikke til. Hele livet hadde han vært familiemann, så ble han forført av livlige Tone, og ble revet med av hennes lidenskaper.
Til å begynne med virket livet spennende med Tone, men det ble klart at hun ikke likte husarbeid, foretrakk sladder og selskaper, og trakk ofte rundt i bygda.
Eivind begynte å drømme om å komme tilbake til Sigrid, spesielt etter møtet i butikken. Hun lagde ingen scener eller krangler, men taklet situasjonen verdig og stolt. Mannen innså at det var Sigrids ro og hjemmekos han savnet mest.
Du kjøpte tørket aprikos, jeg ville ha svisker, klagde Tone etter å ha sett handleposene. Osten var ikke fet nok, og du glemte majones.
Det var alltid Sigrid eller oss sammen som handlet. Men du vil at jeg skal gjøre alt alene, svarte Eivind irritert.
Jeg orker ikke flere sammenligninger med eksa di, ropte Tone. Si at du angrer på at du forlot henne for min skyld!
Eivind angret virkelig, men visste det ikke hadde mening å snakke om det. Sigrid gjorde ingenting for å påvirke ham, og bygget ingen feller hun var bare seg selv, og nå følte han desperat anger over sine valg.
Han visste godt at Sigrid aldri ville ta ham tilbake, eller stole på ham igjen. Flere ganger vurderte han å ringe, og etter en ny krangel tok han faktisk turen til den gamle leiligheten.
Skal du hente noe? spurte Sigrid, uten å slippe ham inn.
Jeg vil snakke, har du tid? mumlet Eivind, mens duften av hans favorittplommepai fylte gangen.
Jeg har verken tid, anledning eller lyst, svarte hun rolig. Hent det du trenger, jeg venter gjester.
Eivind hadde ingenting han egentlig trengte å hente, og heller ingen ord å si. Han reiste tilbake til hytta og laget middag til seg selv, siden Tone igjen var ute og moret seg. Hun kom tilbake litt overstadig, og da besluttet Eivind å gi henne tid til å samle sammen sine egne saker.
Etter alle diskusjoner med Tone hadde han lyst til å ringe Sigrid og forklare alt, men lot det være. Han kjente henne for godt til å tro på tilgivelse.
Kanskje en gang i framtiden kunne han komme og be om tilgivelse. Det måtte han egentlig gjøre, ellers ville han ikke få ro. Eivind håpet på tilgivelse bare for å få fred, uten å gjenforene familien. Sigrid ville aldri kunne tilgi hans svik, og det visste han da han startet med Tone.
Nå levde han på hytta, og Sigrid i leiligheten i Oslo, med døtrene, barnebarna og turer til teateret. Det var ikke lenger plass til ham i hennes liv.
I dag, når jeg ser tilbake, har jeg lært at fred, ro og trygghet er verdifulle og at jaget etter noe nytt ikke nødvendigvis gir mer lykke. Det finnes ingen kur mot anger, annet enn å lære å leve med det.
