Noe merkelig og uforståelig skjedde under dåpen til denne gutten. Ingen hadde noen gang sett et barn skrike, gråte og vri seg så voldsomt.
Alle ble nervøse da de hørte barnets hyl mens presten senket ham ned i vannet. På et tidspunkt syntes de tilstedeværende at presten nesten badet gutten i kokende vann. Moren kjente et stikk i hjertet hver gang hun hørte sønnen gråte. Hun sto og så på i stillhet noen minutter før hun, ute av stand til å la være, nærmet seg faren og hvisket lavmælt:
Unnskyld, men når er dette over?
Om femten minutter til.
Kan det ikke gjøres litt fortere? Jeg klarer ikke se på at barnet mitt lider slik.
Du vet jo godt at hvis vi avbryter ritualet, vil alt ha vært forgjeves. Barnet må være døpt.
Se hvor han lider.
Ja, det er sant. Men årsaken ligger ikke i selve dåpen, men noe annet…
Hva da?
Årsaken er deg og mannen din.
Hva mener du med det?
Ble dere viet i kirken?
Nei, svarte hun stille.
Gutten er én måned gammel. Da kan jeg tenke meg at han ble unnfanget under fastetiden. Og jeg tror du kanskje har hatt en abort før.
Moren senket blikket.
Har dere gjort noe for å gjøre opp for dette? Har du snakket med presten i skriftemål?
Kvinnen hadde ikke noe å si.
Da er det ganske klart. Du har brutt Guds lov, og derfor er ikke bare du, men også sønnen din med ansvar. Vil du at sønnen din skal få det bedre, så må du angre og prøve å leve rett.
Moren begynte å gråte stille, og tårene trillet nedover kinnene hennes. Hun gikk tilbake til familien sin, og barnet sluttet å gråte. Presten fortsatte med dåpen.
Da så det ut til at foreldrenes synder var blitt løftet av barnet, for nå var han rolig. Slik lærte familien at det er viktig å ta ansvar for egne valg og at ærlighet og anger kan gi en ny begynnelse ikke bare for en selv, men også for dem man er glad i.
