For noen år siden giftet min gode venn, Lars, seg. Jeg må innrømme at han holdt ut lenge han var jo blitt trettitre. Lars har bestandig levd for seg selv og vært veldig tydelig på at han ikke ønsket seg ekteskap. Å dra på familiebesøk, handle mat for hele uka, eller ha familiesammenkomster alt dette var helt fremmed for ham. Når venner og familie ertet ham for dette, sa Lars alltid det samme:
«Jeg har mitt eget hjem, en god jobb, hvorfor skulle jeg trenge en familie? Jeg klarer meg utmerket alene. Dessuten har jeg en trofast venn hunden min Balder. Vi har det fint sammen, og vi savner ingenting. Kvinner? I dag har jeg noen, i morgen er de borte.»
Men før eller siden snur alt. Slik var det også for Lars. Han falt for en kvinne til slutt. Og hun visste å spille kortene sine hun var bevisst utilnærmelig, noe som bare gjorde ham enda mer interessert. Hun het Ingrid, de møttes på en kafé i Oslo. Hun var 29 år gammel, skilt og uten barn.
Etter hvert møttes de igjen. Ingrid overnattet noen ganger hos Lars, snart begynte det å dukke opp klærne hennes i skapet hans. Plutselig bodde hun bare der. En kveld satt de sammen på kjøkkenet med en kopp te, da Ingrid sa:
«Lars, du har vel hintet om ekteskap et par ganger. Jeg tror faktisk jeg sier ja.»
Lars kunne ikke for sitt bare liv huske noe slikt. Men han kunne heller ikke motsi henne. Han gjorde et svakt forsøk, men Ingrid skiftet enkelt samtaleemne til å begynne med bryllupsplanlegging.
Lars skjønte at ting ikke gikk slik han hadde sett for seg, men han maktet ikke å stå imot. En eller annen gang måtte han vel gifte seg, og Ingrid var tross alt et godt valg. Slik ble det én fri sjel mindre i venneflokken.
Det første året som ektepar var strålende, bortsett fra små irritasjonsmomenter som stadig oppstod. Ingrid likte ikke at Lars kunne komme sent hjem eller at han av og til kom hjem beruset. På sin side kunne hun kommunisere litt med eksmannen sin, oftest for å snakke om de problemene hun hadde i ekteskapet. Lars satte ikke pris på at kona hadde kontakt med eksen.
Ingrid forsvarte seg med at man burde være snill med folk. En kveld hadde Lars vært på bursdagsfest for sjefen på jobben, og som vanlig kom han hjem litt for godt i glasset. Han la seg på gjesterommet og kunne høre at kona satt og snakket med Balder.
«Du er en luring, Balder. Du gjør ikke annet enn å spise og sove hele dagen det er det samme som matfar. Nei, du er kanskje til og med smartere enn ham. Du sier ikke et ord, men skjønner alt. Matfar vil ikke forstå noen ting. Hvordan klarer du å leve slik?»
Lars ble først sint og hadde lyst til å gå ut og si hva han mente om saken. Men det tok plutselig en helt annen vending.
«Der kommer han hjem full igjen. Liker du den eimen? Han drikker mer og mer for hver uke. Jeg orker ikke å se på ham lenger. Jeg angrer på at jeg giftet meg med ham. Førsteinntrykket var bra, men han er jo en slask. Eksmannen min var langt bedre han drakk ikke og tjente godt. Hvorfor skilte jeg meg fra ham? Vel, han var utro en eller to ganger, men det skjer jo med de fleste. Han var så flink til å kjøpe gaver. Han visste alltid hvordan han skulle be om unnskyldning. Han prøver fortsatt å overtale meg til å komme tilbake. Hva skal jeg gjøre, Balder? Alt er opp til deg. Gi meg bare et tegn.»
I det øyeblikket kom Lars ut av rommet. Han ropte på Balder, så på kona si og sa:
«Hvis du tror jeg har gått rundt og drømt om et familieliv, så må du tro om igjen. Jeg trenger ikke en kone. I hvert fall ikke en som deg. Det var du som flyttet inn hos meg, ikke omvendt. Det er rett og slett motbydelig å se på deg. Du har én time på deg til å pakke tingene dine. Eksmannen din venter sikkert, eller enda bedre reis hvor du vil. Og forresten, i morgen leverer du inn søknad om skilsmisse.»
I stedet for å dra med stolthet, brast Ingrid i gråt og ba om unnskyldning. Etterpå sa hun at Lars var kaldhjertet og uten følelser. Men Lars lot seg ikke rikke han slapp henne ut av døren, og Ingrid bestilte en taxi ved inngangen. Så kjørte hun bort og forsvant ut i Oslos natt.
