Jeg har aldri sett faren min, og moren min var ikke akkurat noen hyppig gjest i livet mitt. Først mye senere fikk jeg høre fra fosterforeldrene mine hvordan jeg havnet på barnehjem. Jeg var omtrent ett år gammel da jeg fikk lungebetennelse. Sliten av sykdommen sluttet jeg å gråte helt. Jeg lå der i sengen som en liten potet i noen dager, og ble stille og blekere, mens min traurige mor pepret glasset sitt med billig akevitt i rommet ved siden av.
Jeg vokste opp med en mor som hadde et nært og lidenskapelig forhold til alkohol. Hun drakk i dagesvis, og lyden av flaskene hennes holdt meg våken om nettene. Naboene begynte etter hvert å klage over barnegråt, så en dag slang mor meg i barnevogna og trillet til sykehuset. Da sykepleieren kom inn for å sjekke meg, var det nesten som om hele meg stod i brann. Klærne mine tok fyr, og det måtte tre personer til for å slukke flammene! Jeg ble kjørt til akuttmottaket der de behandlet brannskadene mine. Mens jeg lå på sykehuset, fikk jeg ingen besøk av mor hun holdt seg til sine gamle vaner, men uten å stikke innom.
Lykkefølelsen jeg fant på barnehjemmet fulgte meg etter at jeg fikk mitt første barn. Jeg fikk meg utdanning og en knakende god jobb og leiligheten var stor, lys og pent innredet. Å bo der ga meg kjempestor glede. Vi elsket å leke gullfamilie, som om vi var med i en norsk TV-serie. Det eneste som manglet, var at vi ikke hadde vårt eget vidunderbarn.
Mannen min og jeg bestemte oss for å adoptere ei lita jente på to år fra et barnehjem. Mange mente vi var gale og kom med diverse gratis råd, men vi nikket og gjorde som vi selv ville. Vi tok henne med oss da vi flyttet til byen dog med et ørlite håp om at hun ikke skulle rammes av en eller annen sleip arvelig sykdom. Men hun har vært frisk som en fisk!
I dag takker jeg Vår Herre hver dag for at jeg har evnen til å tenke selv og ikke høre på alle skravlehodene. Ingen av de dystre spådommene fra legen slo til jenta vår er sunn og vokser. Jeg mener, det er altfor lettvint å skylde på dårlige gener for alt som ikke går på skinner i barneoppdragelse. Det blir nesten som å si at det er genene til de biologiske foreldrene, og ikke omsorg eller oppvekst, som styrer alt. Alt et barn egentlig trenger, er kjærlighet og følelsen av å være viktig så blir det bra folk av dem!
Femårsdagen for adopsjonen nærmer seg, og jeg kjenner sommerfugler i magen. Jeg elsker sønnen min akkurat like mye som det andre barnet mitt, som jeg har født selv de er begge familien min. Men en liten del av meg er bekymret for at Anna skal finne ut at hun er adoptert, og at hun ikke tar det særlig pent. Jeg aner ikke hvordan jeg skal ta opp temaet med henne hvis det skulle bli aktuelt. Kommer hun til å forstå? Det føles nesten mer skummelt enn å få beskjed om at noen andre har fortalt henne før meg!
