Ingrid! hørtes svigermorens stemme fra gangen. Ingrid, som snakket i telefonen akkurat da, skvatt så mobilen nesten fløy i gulvet. “Der sitter du, som vanlig,” sa svigermoren, åpenbart ikke imponert. Ingrid fortsatte samtalen og forsøkte å overse henne. “Du prater og prater, men skulle heller lagd litt mat til sønnen min,” fortsatte svigermor med sitt.
“Nå må du da gi deg,” svarte Ingrid inn i telefonen mens hun prøvde å late som om hun ikke hørte. “Se på henne! Nei, nå altså” mumlet svigermoren før hun trampet ut i gangen. Ingrid la på og pustet tungt ut. Hun var så fryktelig sliten av alt sammen det føltes nesten som maraton på 17. mai. Det siste året hadde Ingrid og mannen, Espen, endelig betalt boliglånet sitt. Det var riktignok bare en ettroms leilighet, men kjøkkenet var romslig og det fantes egen balkong. Nå kunne de faktisk vurdere å få barn. Ingrid jobbet hjemmefra, og selv om Espen visste at det ikke bare var netflix og latskap, hadde ikke svigermor fått det for seg.
Espens foreldre bodde før på landet, så de unge rakk ikke å besøke dem så ofte. Dessuten gikk ryktene om at nabogården planla å bygge ut og prøvde å friste dem til å selge huset. Etter hvert dukket det opp en leilighet til salgs nabbover Espen og Ingrid. Svigermoren, som aldri skulle sette sine ben i byen, ombestemte seg lynraskt og solgte huset utpå bygda. Espens far jobbet fortsatt, men moren hadde nettopp gått av med pensjon og holdt på å kjede seg fra vettet alene på gården. Nå hadde hun Ingrid rett ved hånd, bare en kort gangdistanse unna. Det lille svigermoren hennes overså pent var at Ingrid faktisk hadde full arbeidsdag på telefon hun satt ikke bare og sladret eller scrolla på nettet. Hun hadde arbeidsoppgaver så det holdt.
Derfor, hver eneste morgen så fort Espen hadde tuslet ut døra, svingte svigermor seg innom som en tornado av spørsmål og småprat. Først forsøkte Ingrid å forklare, Espen prøvde til og med å hjelpe, men det hjalp like lite som å spise lutefisk uten akevitt. Noen dager gikk, og plutselig stod svigermor utenfor døra igjen. En dag bestemte de unge seg for å ikke åpne. Da satt Ingrid og jobbet til ringeklokken kimte som på julaften. Da ropte svigermor at hun skulle ringe politiet, og først da åpnet Ingrid døra. Espen og Ingrid visste etter hvert ikke om det fantes noen utvei fra den vedvarende svigermor-offensiven. Det kunne ikke fortsette.
En dag lot svigermor som hun var skikkelig fornærma, men det holdt bare til neste morgen. Da var hun tilbake, klar for kaffe, råd og kilometerlange samtaler. “Jeg orker ikke mer,” sa Ingrid fortvilet til Espen en kveld, “hun hører jo ikke på deg en gang, og enda mindre på meg!” “Jeg skjønner deg så godt,” svarte han. “Men jeg aner ikke hva som kan hjelpe. Det var jo foreldrene mine sin beslutning å selge og kjøpe leilighet i byen. Hva skulle jeg gjort? Finnes det ikke noe hun kan finne på?” “Hva da? sa Ingrid og så gjennom hele Finn.no i hodet. Det ble stille i stua.
“Hvor mye har vi på sparekontoen?” spurte Espen plutselig. “Vi kan sjekke, hvorfor det?” lurte Ingrid. “Vi bor jo i en ettroms, og hvis vi en dag skal ha barn trenger vi mer plass. Kanskje vi burde finne en større leilighet? “En større? I et annet område?” “Ja. Hvorfor vente?” “Tuller du?” Ingrid kastet seg rundt halsen hans av glede og hoppet opp og ned. Dagen etter svevde hun gjennom leiligheten, ikke engang svigermorens sedvanlige stikk og tirader kunne ødelegge gleden.
To uker senere overrasket de hele familien med nyheten om flytting. “Hva mener dere?” sank svigermor tungt ned på spisebordstolen. “Jaja, barn! Men hvor skal barnebarna deres sove, da? Ja, akkurat,” istemte Espens far. “Slapp av, mamma,” lo Espen. “Vi flytter jo bare til et annet bydel, det er jo ikke verdens ende! Ikke vær lei deg, det bor mange snille folk på din alder i blokka her, og vi kommer selvfølgelig på besøk!”
Merkelig nok hadde svigermor plutselig funnet seg venner i oppgangen allerede uken etterpå. Og Ingrid og Espen? De startet et nytt kapittel, uten noen i sokkene hver eneste morgen.
