Han bøyde seg ned mot schäferen. Den så på mennesket med et blikk fullt av trist visjon og vendte bort hodet. Håpet hadde forsvunnet for lenge siden. Altfor godt kjente hun sannheten om folk
De var kjent på gata bare som hundeflokken. Men mannen som bodde i et rødt trehus i krysset pleide alltid å si: «Det er ikke noen bande. Dette er fem hunder som holder sammen for å overleve.»
Lederen blant dem var den gamle schäferen helt tydelig en tidligere familiehund. Mest sannsynlig hadde noen reist sin vei og latt henne bli uten å se seg tilbake. Det var hun som holdt de andre samlet, passet på dem, ledet, sørget for at denne lille flokken ikke ble sprengt i stykker av kulde, frykt eller sult.
Han ga dem alltid noen brødskalker og leverpostei, morgenen før jobb og på ettermiddagen når han kom hjem. Hver gang han nærmet seg porten klirret fem haler, noen ringlet som gammeldagse bjeller, andre hang lavt, men alle snurret som propeller av glede. Gleden i øynene deres var så stor, at hjertet hans snørte seg sammen. De hoppet, stakk våte neser inn i hendene hans og slikket fingrene hans. I blikkene deres lå alt takknemlighet, tillit, drømmer.
Hva kan vel en hund som har blitt etterlatt på gata håpe på? Likevel håpet de. Troen glitret som snø i januar. De elsket. Derfor kom han aldri tomhendt til dem de ventet. Og de ventet alltid.
Men den morgenen var det bare fire tykkpelsede små som løp ham i møte. De pep og så nervøst ut mot enden av gaten. Mannen forsto med én gang det hadde skjedd noe.
Tungt i kroppen ringte han inn sykefravær på jobben.
Langt nede i enden av den sovende veien, bakenfor blokkene på Løren, under noen ville rosebusker, lå den gamle schäferen. En bil hadde kjørt på henne. Det var en sving der, og biler raste ofte forbi uten å tenke seg om. Denne gangen hadde skjebnen sviktet.
De fire små ulte lavt, gransket mannens blikk. Han var det eneste mennesket de noen gang hadde stolt på.
Han bøyde seg over schäferen. Det rant tårer fra øynene hennes. Hun så på ham med et oppgitt uttrykk, snudde hodet vekk. Å håpe hadde hun lært var meningsløst, så altfor lenge siden. Hun tenkte bare på én ting nå hva ville skje med de fire hun hadde voktet?
Sånn, ja gjør det vondt? spurte mannen mykt, fant frem mobilen.
Han tok fri den dagen, kjørte bilen fram og løftet forsiktig den tunge hunden inn på baksetet. De fire venninnene spratt inn i bilen, presset snutene mot hendene hans, som om de ville si takk.
På dyreklinikken granska dyrlegen schäferen og sukket:
Det beste er å la henne få slippe. For mange brudd. Hun har liten sjanse. Behandling er dyrt, mange tusen kroner
Men finnes det håp? avbrøt mannen.
Håp finnes alltid, innrømte legen. Men hun vil lide mye. Finnes det mening i det?
Det gjør det. For meg gjør det det. Og for henne. Dessuten fire venter på henne. Hvordan kan jeg ellers møte blikkene deres?
Veterinæren så lenge på ham, nikket kort:
Da prøver vi.
En uke senere hentet han schäferen hjem fra klinikken. Hele tiden hadde de fire ventet trofast utenfor porten hans. Gjenforeningens jubel var så høy at selv den syke gamle hunden logret og prøvde å slikke de glade vennene sine.
Han bar henne inn i huset, så gikk han ut igjen til de andre og holdt en nesten høytidelig tale. Om at et hjem innebærer ansvar. At mye av det som var lov på gata, ikke lenger gikk i et hus.
De fire satt snusende i gresset og lyttet alvorlig. Han stoppet plutselig, rynket på nesa og smilte.
Jaså, dere? Hva venter vi på? Kom inn, da.
Og han slo opp porten.
Schäferen ble raskere frisk enn noen kunne forstå. Hele tiden prøvde hun å samle kreftene for å gå ut til vennene, men mannen passet på at hun ikke overanstrengte seg. Da bena grodde sammen og hun kunne stå stødig, fikk hun et nytt halsbånd skinnende gullfarget med en bitteliten bjelle.
Nå for tiden drar han på jobb tidligere enn før. Han går langs den lange, merkelige og litt tåkete gaten med fem hunder i bånd: fire små, rare med bøylehaler, og én stor gammel schäfer med gullhalsbånd og bjelle som klirrer mot asfalten.
Og om du hadde sett blikkene deres? Nå har de et hjem. Og hun hun bærer sitt glitrende halsbånd. Schäferen går med hodet løftet, stolt og litt drømmende mellom virkelighet og magi.
Du kan ikke forstå, for du har aldri hatt et slik bjellehalsbånd. Men enhver hund skjønner det: slik går den som er respektert.
Sånn går de mennesket som ikke snudde ryggen til, og de fem hundene som aldri sluttet å håpe og elske, selv etter å ha kjent menneske-svik på kroppen.
De går og fryder seg. Over hva, er ikke godt å si. Kanskje over hverandre. Kanskje over lyset som siler mellom blokker og furutrær. Eller bare over at det finnes kjærlighet igjen i verden.
Og ser du inn i øynene deres, vet du: så lenge slike øyne finnes, er det alltid håp.
