Problemet mitt er at jeg giftet meg for andre gang. Jeg har en datter fra mitt forrige ekteskap, men min eksmann tok verken del i oppdragelsen hennes eller betalte barnebidrag.
Jeg har aldri båret nag til ham fordi han ikke var noen mann å stole på; jeg valgte heller å stole på meg selv. Jeg hadde en god jobb, en grei lønn og manglet egentlig ingenting. Da jeg giftet meg på nytt, ble situasjonen likevel ikke så mye bedre. Svigermoren min ville verken akseptere meg eller datteren min. Mannen min var heller ganske likegyldig til henne, og han utsatte stadig samtalen om å få egne barn. Han sa at det var for tidlig, og at han ikke var klar for ansvaret med å være far enda.
Egentlig presset jeg ikke så mye på, for jeg hadde et stort prosjekt på jobben og dagene fløy avgårde. Det nærmet seg et viktig møte med noen samarbeidspartnere, og jeg ante ikke hvem jeg skulle be om å passe på datteren min. Til slutt tenkte jeg at jeg kanskje kunne spørre mannen min.
Denne morgenen stod jeg opp ekstra tidlig for å trene på åpningsreplikken til møtet. På vei for å levere datteren min i barnehagen fant jeg ut at hun hadde feber. Jeg måtte gå på jobb å bli hjemme var umulig så jeg spurte mannen min pent om han kunne passe på henne. Da svarte han bare at det var min datter, og at jeg selv fikk sørge for henne og hennes helse.
Jeg ble rådvill og ringte svigermor for å høre om hun var hjemme, og spurte om hun kunne holde øye med barnebarnet sitt. Svaret kom fort: “Jeg kommer ikke til å sitte barnevakt for henne, hun er jo ikke min barnebarn.” Jeg klarte ikke holde tårene tilbake. Jeg takket henne likevel, sa at jeg fikk ta henne med på kontoret. Da myknet hun litt, og sa hun kunne være med henne så lenge.
Jobbmøtet gikk egentlig veldig bra. Da jeg hentet datteren min senere, hadde svigermor masse klager: at datteren min hadde vært rampete, at hun ikke hørte etter, og at jeg ikke burde mase om hjelp igjen. Jeg ba om unnskyldning og sa jeg ikke skulle plage henne mer.
På ettermiddagen pakket jeg sakene våre, tok med meg datteren min og dro hjem til mamma. Jeg har bestemt meg for at jeg aldri mer skal bo sammen med noen som ikke kan akseptere barnet mitt.
I dag lærte jeg noe viktig: Man må aldri kompromittere barnets trygghet det finnes grenser for hva man skal tåle, også for kjærlighetens skyld.
