Datteren min kastet seg rundt halsen min og hulket: «Mamma, jeg vil aldri mer til mormor. Jeg vil aldri dra til mormor igjen. Mamma, vær så snill.»
Og det hadde bare vært tre dager barnas opphold hos faren og min svigermor og svigerfar. De bor ute på landet, i et gammelt, rødmalet hus med hvitt stakittgjerde. Den minste av døtrene mine er fire år, mens den eldste er seks. Morfaren hadde vært så overbevist om at jentene måtte komme på besøk, og først senere fant jeg ut hvorfor.
Synnøve (hovedpersonen i denne drømmen) hadde aldri kommet godt overens med foreldrene til mannen sin. Flere ganger hadde svigermor tydelig sagt at Synnøve ikke var «god nok» for sønnen hennes. Det var noe Synnøve prøvde å tåle, men hun likte aldri stemningen i svigermors hjem. Det ble alltid småkrangling og sure blikk, som tunge skyer i stua. Selv ektemannen hennes ville helst slippe å besøke barndomshjemmet sitt, og var ofte nedstemt og taus etter slike besøk.
Etter hvert ble det slik at de kun dro på besøk i høytidene. De kunne jo ikke si nei til svigerfarens 70-årsdag, særlig fordi barnebarna ikke hadde sett besteforeldrene sine på lenge.
Selskapet gikk overraskende fredelig for seg. Ikke en eneste fornærmet kommentar var rettet mot Synnøve, noe som nesten føltes uvirkelig. Bestefar klarte til og med å overtale barnebarna til å bli igjen noen dager, og lovet dem å ta dem med på en kjøretur med snøskuteren rundt tjernet.
Selvfølgelig ble jentene henrykt over løftet om en kjøretur. De begynte å tigge Synnøve om å få bli natten over. Til slutt gav hun etter, selv om besteforeldrene aldri så mye som hadde kjøpt et tyggis til jentene før. I bakhodet hadde Synnøve også den tanken at nå kunne hun endelig få malt gangen uten småbarnsføtter overalt. Hadde hun bare visst hva som egentlig ventet…
Så kom barna hjem igjen og gråt så snørr og tårer rant. Den yngste hulket først, så stemte den eldste i. Jentene ville ikke si noe til Synnøve eller faren, men etter hvert kom små bruddstykker av sannheten fram som puslespillbiter i mørket.
Bestefar hadde tatt med jentene på skutertur inn i den tette, mørke furuskogen. Men inne i det gule huset hadde bestemor begynt å kjefte høylytt på moren deres, rett foran barnebarna. Da den eldste prøvde å forsvare mammaen, grep bestemor henne hardt i armen og dro henne ut på trappa som om hun var en rampete valp. Ute var det bitende vind og rimfrost; jenta hadde bare tynne ullstrømpebukser på.
Deretter ble også lillesøster dyttet ut, og døra ble smelt igjen bak dem med et kraftig drønn. Akkurat da var bestefar ute i uthuset og mekket på den gamle mopeden. Han stivnet da han hørte gråten. Da han fikk øye på dem, ble han riktig opprørt for første gang i sitt liv skalv hånden hans av sinne idet han snudde seg mot sin egen hustru. Bestefar ba jentene innstendig om ikke å si noe til foreldrene sine, for han var redd for aldri å få se dem igjen. Han elsket barnebarna sine og fryktet at drømmehuset ville bli tomt og kaldt uten dem.
