Jeg og kona mi er nå førtifire år gamle. For halvannen måned siden ble vi foreldre igjen. Vi hadde allerede fem barn, alle gutter og nå, endelig, har vi fått ei jente!
Forholdet vårt startet tidlig, allerede på videregående. Det ble slik at hun fødte vårt første barn da vi var seksten år gamle. Det har aldri svekket kjærligheten mellom oss, tvert imot, det styrket båndet vårt, og vi giftet oss raskt etterpå.
Mine foreldre har alltid støttet oss, og da vi, i en alder av tjue, fikk vite at vi ventet vårt andre barn, ble hele familien veldig glad.
En dag sa moren min at hun selv skulle ønske hun hadde fått minst to barn, men hun og faren min fikk bare ett så de synes det er hyggelig å tilbringe tid med barnebarna.
Å være pappa det er ikke bare enkelt, det finnes skremmende øyeblikk når barna blir syke og så har vi både morsomme og triste stunder, for eksempel etter familiære krangler. Men det endrer ikke kjærligheten jeg har for barna mine og for kona mi. Jeg mener at så lenge vi har muligheten til å få barn, bør vi gjøre det. Kona mi og jeg kjenner oss lykkelige, og vi har ikke tenkt å stoppe. Vi ønsker oss flere barn.
Hva tenker du er dette riktig syn på livet?
