Du er jo over femti, hvem skulle trenge deg nå, lo mannen hennes. Men Ingrid ville undersøke.
Ingrids ektemann, Hans Richard Evensen, var en mann med teorier. Ikke bare én, så klart. Han hadde bortimot tjue, og alle var like urokkelige. Han mente god lapskaus lages kun med storfekjøtt. At katter er smartere enn hunder. At TV skal sees med volumet på 42 ikke mer, ikke mindre. Men hovedteorien hans lød slik: En kvinne over femti er ikke interessant for menn.
Han formulerte den forskjellig ut fra humøret.
Noen ganger akademisk: det er naturen, Ingrid, ikke deg personlig.
Noen ganger filosofisk: slik er livet, det er bare å akseptere.
Ofte, særlig når Ingrid tok på ny kjole eller sminket seg, kom det hjemmevant: Du er jo over femti, hvem trenger deg nå.
Uten spørsmålstegn. Som et konstatert faktum.
Ingrid var femtito. Hun jobbet som regnskapsfører i et entreprenørfirma, gjorde litt morgenyoga, leste bøker om kvelden, bakte boller i helgene som Hans spiste med stort velbehag uten å knytte bollens fortreffelighet til inneboerens nødvendighet.
I tjueseks år hadde de bodd sammen. I løpet av denne tiden hadde Hans lagt på seg, blitt tynn på toppen, og dyrket frem sine teorier. Ingrid hadde ikke det. Ikke på samme måte. Hun var liksom annerledes.
Venninnen Signe oppdaget det først.
Ingrid, sa hun en dag over kaffe med det blikket som varslet noe vilt og viktig, Vet du egentlig at du er pen?
Nå må du gi deg, svarte Ingrid med et sukk.
Seriøst. Helt ærlig. Hør nå, vi registrerer deg på en datingside. Bare for eksperimentets skyld.
Ingrid satte kaffekoppen ned.
Har du klikket helt?
Vi bare fyller ut en profil. Finner et pent bilde. Så ser vi hva som skjer.
Ingenting skjer, svarte Ingrid. Jeg er over femti. Hvem skulle ville ha meg.
Hun kjente igjen ordlyden og stemmen fra Hans Richard Evensen.
Signe tok ikke diskusjonen. Hun trengte egentlig aldri å mase, for på en eller annen måte sørget hun alltid for at det var lettere å bli med enn å si nei. Denne kvelden dukket hun opp med laptop under armen, vin i hånden og et ansiktsuttrykk som grenset mot triumf.
Nå, sa hun fra dørstokken og satte flasken på bordet, lager vi profil. Kjapt, pent og uten mas.
Vent nå litt Ingrid fikk knapt av seg forkleet. Hvilken profil?
På en datingside. Jeg sa det.
Du sa det. Og jeg sa nei.
Du sa «hvem skulle ville ha meg». Det er noe annet.
Ingrid så på henne. Signe så like blikkfast tilbake, med det trygge overblikket til en som vet akkurat hva som er rett, og har tid til å vente til andre innser det samme.
Signe, jeg er femtito.
Jeg vet det. Jeg har kjent deg i tretti år.
Ja vel?
Nettopp. Sett deg.
Ingrid satte seg. Egentlig bare fordi bena var slitne etter en lang dag. Først rapporten på jobb. Så kø på E18 hjem. Hun satt seg for å hvile litt. Ikke som et nederlag. Bare å sitte.
Har du et bilde? spurte Signe og hentet fram laptopen.
Hvilke bilder da?
Fine bilder. Har du noen?
Ingrid tenkte seg om. De siste bildene var fra julebordet på jobben. Der sto hun i hjørnet med et glass, litt vendt bort, blikket i det fjerne. Hans hadde ringt tre ganger den kvelden og mast om når hun kom hjem.
Har et fra nyttårsaften, sa hun litt usikkert.
La meg se.
Hun viste. Signe så lenge.
Det er bra, sa hun. Du ser faktisk veldig bra ut her. Hvorfor går du alltid krokrygget, men ikke på bilde?
Det er ingen som ser på meg på bildet, svarte Ingrid, og skjønte ikke helt hvorfor.
Signe så oppmerksomt på henne, var stille et øyeblikk, så åpnet hun vinen.
Profilen tok tid å fylle ut. Egentlig var det mest Signe som skrev, Ingrid protesterte.
«Hva ser du etter?» Ingrid, skriv «vennskap».
Jeg vil ikke prate med noen.
Det gjør ingenting. Bare skriv.
«Om deg selv». Signe, hva skal jeg si? «Regnskapsfører med ekspertise i lapskaus, bor med en mann som har teorier om kvinner over femti»?
Vi skriver: «Aktiv, nysgjerrig, leser bøker, liker å reise».
Men jeg reiser jo aldri.
Har du lyst til å reise?
Ingrid tenkte seg om.
Ja, egentlig.
Da lyver vi ikke.
Bildet ble fra nyttårsaften. Ingrid i vinrød kjole, håret pin-up. Øynene levende. Hans hadde aldri sett den kjolen, han sov da hun omsider kom hjem.
Ferdig, proklamerte Signe og slo igjen laptopen. Nå er profilen oppe.
Og nå?
Nå venter vi.
På hva da?
Du får se.
Ingrid helte opp vin og så ut vinduet, hvor bare kveld, lyktestolpe og en naken bjørk sto. Alt var vanlig: Hans så TV med volumet på nøyaktig førtito i naborommet. Fjernsynet mumlet for seg selv, slik det alltid gjorde.
«Samme for meg», tenkte Ingrid. «Profil er profil. Ingenting skjer jo uansett.»
Hun drakk opp og tok oppvasken.
Neste morgen tenkte hun ikke på profilen. Ikke i det hele tatt.
Hun dro til jobb, slet seg gjennom kvartalsrapporten, spiste vond kantinesuppe til lunsj og klokken tre satt hun og telte duer på vinduskarmen.
Telefonen lå gjemt i veska.
Fem på fem sjekket hun likevel helt ubevisst, bare for å se om Hans hadde sendt noe. Ingenting fra ham. Men et rødt varsel fra nettsiden lyste.
Tall: 11.
Elleve meldinger. På én dag.
Ingrid stirret på telefonen. Telefonen glødet tilbake. Hun la den ned igjen, ventet et par minutter, tok den så opp på nytt.
Elleve.
«Antakelig bare reklame», tenkte hun.
Åpnet. Ikke reklame, nei. Men elleve menn med bilder, navn, ordentlige meldinger. Noen korte: «Hei, spennende profil». Andre lange, nysgjerrige. En, Erik, femtifire år, hadde skrevet tre avsnitt om bøker, om hvor sjeldent han møtte kvinner med det blikket som på Ingrids bilde og om hvor glad han var i å reise.
Hun leste det to ganger.
«Jeg skrev jo at jeg måtte reise», kom hun på. Ble pinlig berørt, men bare litt.
Senere ringte hun Signe.
Det er blitt elleve, sa hun før hei.
Allerede!? Signe jublet. Hva var det jeg sa!
En av dem skriver mye om bøker.
Svar da!
Nei, jeg skal ikke svare.
Ingrid.
Hva da? Jeg er femtito og gift.
Svar nå bare.
Ingrid svarte ikke. Hun vasket opp og tenkte på Eriks tre avsnitt.
«Du er rar», sa hun til seg selv.
Men neste morgen åpnet hun likevel appen. Det røde sirkeltallet var ikke elleve lenger.
Tjuåtte.
Ingrid satte seg på sengekanten. Hans sov fortsatt.
Tjuåtte menn hadde skrevet i løpet av natten.
Hun bladde forsiktig, som om hun kunne ødelegge noe. Her var Ole, førtiåtte, ingeniør, morsomt bilde med en katt. Her var Marius, femtiseks, alvorlig, i slips, hadde skrevet: «Du er svært vakker». Her var Tom og Ingrid frøs førtien, med fjell bak seg, simpelthen skrevet: «Hei. Kan du fortelle om deg selv?»
Førtien. Han var elleve år yngre enn henne.
Ingrid la ned mobilen. Tok den opp igjen.
Mot kvelden dag to hadde det passert femti.
Femtitre, og så idét hun så på femtifire.
På kjøkkenet satt hun, drakk te, rullet gjennom meldingene med uttrykket til noen som forventet å kjøpe brød og fant en skatt. Her var Vidar, femti, forretningsmann, sendt et dikt lånt, javisst, men det var hyggelig likevel. Her Bjørn: Du virker spennende, vil gjerne bli kjent. Tom med fjell sendte igjen, pent, ikke masete: «Er du opptatt? Ikke noe stress.»
Ingrid stirret lenge på den meldingen.
I stua snakket Hans med TV-en. TV svarte. De kom ellers godt overens.
«Hvem trenger deg nå», kom hun på.
Femtifire personer på to døgn. Noen på hennes alder. Noen yngre. En sendte dikt. En ventet og skrev på nytt, pent og tålmodig.
Teorien til Hans Richard Evensen knaket. Sakte, men det knaket.
Ingrid drakk opp teen. Satte koppen i vasken. Og for første gang på evigheter så hun på speilbildet i kjøkkenvinduet ordentlig, ikke i forbifarten, men med blikket rett på seg selv.
Der sto en kvinne på femtito. Rett i ryggen. Vakre øyne. Som femtifire fremmede menn hadde skrevet til på to dager.
Jøss, mumlet Ingrid til speilet.
Speilbildet smilte, det også.
Mobilen lå på nattbordet.
Hans rotet etter brillene sine, og akkurat da lyste skjermen opp nytt varsel. Hans tok telefonen uten engasjement, løftet panna.
Så en gang til.
På skjermen: «Tom: God morgen! Tenkte på deg…»
Hans Richard satte seg opp i senga. Saktes, som en som får en beskjed han ikke vet om er god eller vond.
Ingrid, ropte han.
Ingrid stod på kjøkkenet og brygget kaffe. Hun hørte ham, men hastet ikke.
Ingrid!
Ja ja, jeg kommer.
Hun steg inn med kaffekruset, rolig. Hans holdt telefonen som om den var et levende dyr han ikke visste om han ville slippe fri.
Hva er dette? spurte han.
Ingrid så på skjermen, så på ham, tok en rolig slurk.
Varsel, sa hun.
Jamen, fra hvem da, denne Tom?
Fra datingsiden.
Pause. Deilig, lang.
Hvilken datingsiden? Hans reiste seg. Har du registrert deg der?
Ja.
Hvorfor?!
Ingrid satte koppen på nattbordet og betraktet ham, uten sinne, nesten nysgjerrig. Som på en oppgave hun allerede kunne svaret på.
Jeg prøvde ut teorien din, sa hun.
Hvilken teori?
Om kvinner over femti. Husker du? «Hvem trenger deg nå.»
Hans åpnet munnen. Lukket den. Så igjen på skjermen enda tre varsler tikket inn mens han sto.
Hvor mange sånne… begynte han.
Femtifire, opplyste Ingrid. På to dager.
Femtifire Hans smakte på tallet. Det passet liksom ikke.
Noen av dem er til og med yngre enn meg, la Ingrid til, tok koppen og gikk mot kjøkkenet igjen.
Hans Richard Evensen ble stående midt på gulvet med mobilen i hånden. Ute var morgenen like ordinær som alltid lykten sluknet, bjørka sto naken, spurvene småkranglet. Alt var som før. Bare teorien virket ikke mer.
I det hele tatt.
