Jeg fylte nylig sytti år. Min kone, som det tilfeldigvis ble, rakk ikke sin egen fødselsdag; hun gikk bort. På selve dagen ble jeg omringet av sønnene mine jeg har tre deres koner og barnebarna. Hele livet har jeg ønsket meg en datter, og nå ber jeg barna mine om å gi meg et barnebarn, en jente. De lover det, underlig nok.
Neste morgen gikk jeg til kirkegården for å besøke min avdøde kone. Der møtte jeg kvinnen som var gift med min gamle venn det viste seg at også vennen min hadde dødd nylig. Hun og jeg begynte å prate, vi mimret om unge år, om Oslo som plutselig var et hav av snøfnugg, om kaféluktene fra Majorstuen som hang som en tåke over oss. Vi satte oss ved et bord på en kafé, og hun begynte å spørre.
Du pleide jo å treffe en jente fra Nord-Norge. Hvorfor ble det ikke noe?
Ja, på den tiden var alt annerledes. Hennes foreldre ville at hun skulle gifte seg med en nordlending, og jeg er fra Lillestrøm.
Har du noen gang møtt din datter?
Hvilken datter?
Ja, hvilken datter? Din datter heter Signe. Den nordlandsjenta fant ut at hun var gravid, foreldrene sendte henne til en liten bygd, og da de fant ut at du hadde giftet deg med en annen, sa hun ingenting til deg.
Jeg hastet hjem, visste ikke hvordan jeg skulle fortelle det til barna mine jeg fryktet kanskje de ville dømme meg for å ville finne min datter jeg aldri har møtt. Men barna mine som var kledd i underlige bunader, og konene deres snakket i gamle norske rim de støttet meg, sa at de alltid hadde drømt om å ha en søster. Vi begynte å lete. Det viste seg at min nordlandsdatter bodde i Bergen. Letingen ble lettere, for vi visste både navn og fødselsdato.
Selv var jeg syk, alt føltes som fjell under vinduet, men jeg tenkte at jeg skulle klare det. En uke senere våknet jeg i mitt eget rom i en gammel sveitservilla. En mann lå ved siden av meg, han luktet som grantrær:
Du har gjort det godt, du klarte det.
Jeg måtte, jeg leter etter min datter. Alle hjemme venter på meg.
Jeg så at hele familien min ikke kunne spre seg ut over plenen her. Doktorene klagde visst, for slekten min samlet seg daglig under vinduet og sang norske fjellviser. Forresten, nå er de der.
Mannen hjalp meg til vinduet. Barna mine, deres koner, barnebarna, en gammel kvinne og hennes datter sto der, og en liten pike med sort hår løp rundt i sirkler på gresset som var dekke av brune kroner.
Mannen, det der er mitt barnebarn! Jeg har fått et barnebarn, ei jente!
