Da jeg kom på jobb i Oslo i dag, ble jeg møtt av en overraskelse. Alle kollegene mine var samlet rundt kaffemaskinen og lo høyt. “Hva feirer vi egentlig?” tenkte jeg, litt forvirret. “Jo, vi feirer at kona mi endelig har blitt gravid,” svarte en av kollegaene, Lars, med et bredt smil.
Alle rundt ham var i godt humør og gratulerte Lars med at han skulle bli far. Plutselig kom en annen kollega, Øyvind, bort til meg og sa: “Du er den første mannen jeg ser som feirer graviditeten til kona si. Vanligvis feirer folk først når barnet er født. Du er virkelig en kjekk fyr! Bare vent, nå kommer alle til å gi deg råd og fortelle de mest skumle farskapshistoriene de kan. Vet du egentlig hva som venter?”
Jeg ble litt paff, og Øyvind nikket alvorlig. “De neste ni månedene må du oppfylle alt kona di ønsker. Min Trine lot meg knapt hvile meg da vårt første barn ble født! Kona vil bombardere deg med alt hun trenger og ønsker og snart er ikke den gleden like lett å finne. Hvor mange barn har du, og hvor gamle er de?” spurte en annen, Jonas. “To, men jeg husker ærlig talt ikke hvor gamle de er. Datteren min, Ingrid, er kanskje sju… eller seks,” svarte Øyvind.
Jeg sa ikke så mye mer og gikk hjem etter arbeidsdagen. Kvelden kom, og jeg ga min kjære kone, Marte, en god klem. “Heldigvis sa ikke kollegene på jobben noe om at du skal føde om bare noen dager. De tror fortsatt det er ni måneder igjen. Du klarer vel ikke å holde det hemmelig lenge?” lo jeg. “Jeg skal prøve å ikke røpe det,” svarte hun med et smil.
Kort tid etter fødte Marte en frisk gutt. Vi kalte ham Magnus. Jeg tok fri fra jobben for å hjelpe både Marte og Magnus hjemme. Hver dag gledet jeg meg til å komme hjem og være sammen med familien min, selv om kollegene mine ikke skjønte hvorfor jeg alltid prioriterte dem. Til slutt har jeg lært at det finnes ingenting viktigere enn familien og at lykke handler om å være tilstede der det virkelig betyr noe.
