Sønnen min låste døren da jeg kom for å besøke ham… og lot som om han ikke var hjemme.

Sønnen min låser døren når jeg kommer for å besøke ham og later som om han ikke er hjemme.
Jeg vet at han er der inne.
Jeg ser lyset gjennom vinduet.
Jeg hører også TV-en.
Men når jeg ringer på døren, oppstår den spesielle stillheten den som bare kommer når noen bevisst ikke vil åpne.
Jeg står foran døren og venter.
Ringer på en gang til.
Så enda en gang.
Til slutt lener jeg meg mot veggen i oppgangen og hvisker:
Eirik jeg vet du er der inne.
Ingenting.
Bare TV-en fortsetter å snakke.
Akkurat da innser jeg at man kan føle seg mer ensom foran en lukket dør enn når man er helt alene.
Jeg er moren hans.
Jeg har fostret ham opp på egenhånd.
Faren hans forlot oss da Eirik var seks år gammel.
Jeg husker hvordan jeg hver morgen fulgte ham til skolen. Hvordan jeg satt våken hele natten når han hadde feber.
Jeg husker også hvordan han var redd for mørket som liten og kom inn til meg i sengen.
Mamma, ikke la meg være alene.
Og nå står jeg her alene foran hans dør.
Etter noen minutter åpner heisen seg.
Naboen fra tredje etasje kommer ut.
Hun ser på meg.
Venter du på noen?
Jeg smiler litt usikkert.
På sønnen min.
Hun ser bort på døren hans.
Men han kom jo nettopp hjem.
Hjertet mitt synker.
Jeg vet.
Jeg går ned trappene, fordi jeg ikke vil vente på heisen og risikere å begynne å gråte foran noen.
Da jeg kommer ut på gata, vibrerer mobilen min.
Melding.
Fra Eirik.
«Mamma, unnskyld. Det var bare ikke riktig tidspunkt.»
Riktig tidspunkt.
De ordene føles så fremmede.
Hele natten ligger jeg våken.
Neste dag bestemmer jeg meg for ikke å skrive til ham.
Hvis noen ikke vil åpne døren for deg, kan du ikke tvinge dem til det.
Det går tre dager.
Så ringer telefonen min.
Det er Eirik.
Stemmen hans høres annerledes ut.
Mamma kan vi sees?
Hvorfor?
Han blir stille et øyeblikk.
Fordi noe skjedde i går.
Hva da?
Nabosønnen spurte meg om noe.
Han sukker.
Han lurte på hvorfor bestemoren hans alltid kommer på besøk, mens min ikke gjør det.
Hjertet mitt knyter seg.
Og hva svarte du?
Ingenting jeg visste ikke hva jeg skulle si.
Så hvisker han:
Jeg innså at hvis jeg fortsetter sånn, vil kanskje min egen sønn en dag tro det er normalt å lukke døren for moren sin.
Det blir stille.
Mamma vil du komme igjen?
Jeg ser lenge på telefonen.
Så sier jeg stille:
Denne gangen vil du åpne døren?
Jeg hører et enkelt svar på andre siden.
Ja.
Noen ganger er det nettopp dette som er det vanskeligste for et menneske.
Å åpne døren.
Hva ville du gjort i mitt sted?