Det er ei dame jeg gikk på skole med en gang i tida. Vi kan kalle henne Ingrid. Ingrid var forresten ei skikkelig primadonna. Etter videregående dro hun rett til universitetet for å studere jus. Men tydeligvis var ikke én grad nok, for hun fant ut at hun like gjerne kunne ta en til. Dermed meldte hun seg opp til noe innenfor økonomi og ledelse. Det var på dette andre studiet jeg traff henne igjen, og kort tid etter ble hun gift med en fyr fra studiene. Han hadde god inntekt, og han forventet ikke at Ingrid skulle jobbe. Så hun kunne bruke tiden sin på å studere ferdig i ro og mak.
Da Ingrid hadde fått papirene sine fra det andre studiet, skaffet hun seg ikke jobb. Hun ble rett og slett hjemme. Når vennene spurte om hun ikke skulle begynne å jobbe snart, svarte hun med et smil at livet hennes var perfekt. Hun mente at mannen elsket at huset var ryddig og hjemmekoselig, og hun ville jo ikke fått det til hvis hun hadde løpt rundt på kontor hele dagen. Mannen ga henne alt hun ønsket seg av kontanter alt fra frisørtimer til medlemskap på treningsstudio.
Slik levde de. Av og til, sa Ingrid, kunne mannen hinte om at det kunne vært hyggelig med barn, men det ville hun ikke engang høre om. Hun var altfor opptatt av figuren sin, helsa si og fritiden sin.
Ekteskapet holdt i omtrent tolv år, og så ble de enige om å gå hvert til sitt. Ingrid fortalte aldri hvorfor, og jeg skal ikke prøve meg på noen gjetninger, heller. De skilte seg, og naturlig nok, mannen sluttet å forsørge henne.
Nå får hun penger av faren sin, som fortsatt jobber. Men de beløpene er en helt annen divisjon; det er ikke lett å leve det livet Ingrid har blitt vant med. Nå maser faren på at Ingrid må skaffe seg en jobb. Hun er jo tross alt blitt 35 år og voksen dame.
Ingrid begynte derfor å spørre tidligere klassekamerater om hjelp til å finne seg noe å gjøre. En av dem har en butikk på Oslo City og foreslo at hun kunne jobbe som ekspeditør. Men det falt virkelig ikke i smak hos Ingrid. “Har jeg utdannelse for å bytte kartonger, liksom?” fnyser hun.
Hele greia blir nesten komisk. Hun har aldri hatt en skikkelig jobb (og straks har vel diplomet hennes fått støv på seg), men kravene er skyhøye. Hun ser for seg et lederkontor og feit lønnsslipp.
Hva tenker folk om dette? Hvilken jobb skal man egentlig få når man er 35 år og ingen arbeidserfaring har men ambisjonene står i kø?
