Svigermoren bestemte seg for å sette Ingebjørg på prøve. Resultatet ble ganske merkelig.
Astrid Helene ringte på torsdagskvelden. Oddvar tok telefonen, pratet i ti minutter, og kom så inn på kjøkkenet med det ansiktet man får når man bærer på en dårlig nyhet som ennå ikke er ferdigtenkt.
Mamma kommer, sa han. For et par uker.
Ingebjørg rørte i suppen.
Når da?
På lørdag.
Ingebjørg skrudde av plata.
Et par uker. Hun visste nøyaktig hva Astrid Helene mente med «et par uker». Det var som «litt salt» i oppskriftene hennes dypt subjektivt.
Svigermoren dukket opp lørdag presis klokken tolv med en stor bag hvor noe klirret truende, og det spesielle blikket folk har når de kommer for å inspisere. Vurderende. Slik man betrakter en bolig man vurderer å kjøpe.
Jaja, sa hun etter å ha sett seg rundt i entreen, ikke støvete. Det lover godt.
Oddvar lo. Ingebjørg smilte.
«Det lover godt» var visst et kompliment.
Astrid Helene marsjerte videre inn på kjøkkenet, åpnet kjøleskapet helt tilfeldig, nesten distré og sa tankefullt:
Du kjøper lettmelk? Oddvar må jo ha vanlig melk, han har så sart mage.
Det er han selv som vil ha den, sa Ingebjørg.
Jaja, man vet jo aldri hva de vil ha, svarte svigermoren og lukket kjøleskapet med et uttrykk som om hun nettopp hadde gjort en stor oppdagelse.
Om kvelden, mens Oddvar dusjet, satte Astrid Helene seg på sofaen, la hendene varsomt i fanget og sa rolig, nesten kjærlig:
Ikke ta det ille opp, Ingebjørg. Det er viktig for meg å se hvordan du egentlig er.
Astrid Helene var en profesjonell.
Hun jobbet stille, som en restauratør som skraper lag for lag av gammel maling for å avdekke det hun søker. Hver kommentar var forsiktig, med smil, nesten uskyldig.
På dag to oppdaget hun håndklærne.
Ingebjørg, sa hun tankefullt med et håndkle i hånden inne på badet, vet du at håndklær skal henge med løkken ned? Da tørker de bedre.
Jeg har alltid hengt dem slik, sa Ingebjørg.
Jaja, svarte svigermoren, og hengte sitt eget riktig løkken ned, som flagget til et nytt regime.
Oddvars skjorter hang strøkne, i fargeorden, på hengere i skapet. Svigermoren åpnet skapet, betraktet det lenge, nikket stille og sa forsiktig, mest til seg selv:
Kragen er litt skrukkete. Men kanskje det er meningen.
Ingebjørg stod ved siden av og tenkte: Det var ikke et spørsmål. Det var en konstatering, formulert slik at det ikke fantes noe svar.
Blomsten på vinduskarmen den gamle fikusen, som hadde flyttet med Ingebjørg fra hennes forrige leilighet på Sagene til Torshov var vannet, men på feil måte, mente svigermoren.
Ingebjørg, fikus tåler ikke vann ovenfra. Du må fylle i underskålen.
Denne har overlevd hos meg i åtte år, sa Ingebjørg.
Jaja, men den kunne hatt det enda bedre.
Fikusen tidde klokelig.
Sorteringen i kjøleskapet utløste en lengre forelesning pedagogisk, med eksempler fra praksis: meieriprodukter på midterste hylle, kjøtt nederst kun i boks, grønnsaker i hullpose så de ikke råtner, egg i spesialbrett, ikke i døren fordi det rister. Ingebjørg nikket. Hun nikket videre. Eggene ble i døren.
Om kvelden ringte Astrid Helene noen Ingebjørg kunne høre henne tydelig fra kjøkkenet, for veggene var tynne og stemmen lærervant.
Nei, Torunn, ellers går det greit. Hun prøver. Men du skjønner jo, hun er ikke vant med dette. Koker lapskaus med kidneybønner! Kan du tenke deg! Oddvar spiser jo, han er høflig, men jeg ser jo alt. Henger håndklær feil. Kan ikke ta vare på planter …
Ingebjørg vasket en kopp og lurte: Hvor lenge varer dette? Følelsen var at hun allerede hadde strøket på prøven. Hva nå?
Oddvar forholdt seg avventende, slik mange menn gjør jeg ser og hører det, men later som ingenting. Kanskje det går over.
Om kvelden sa han:
Ikke bry deg. Hun er bare bekymret.
Det vet jeg, svarte Ingebjørg.
Hun mener det ikke vondt.
Jeg vet det, Oddvar.
Hun vil bare vite at vi har det bra.
Jeg vet.
Han så på henne, litt skyldtyngd, litt lettet. Godt det er rolig. Godt det ikke er krangel. Godt hun forstår.
Godt nok, tenkte Ingebjørg og gikk for å vaske opp.
På dag ti etterlot Astrid Helene kjøkkenet med overlegg kaotisk. Ingebjørg kom hjem halv sju kopper sto urørt, brødsmuler på bordet, smørpakke åpen. Svigermoren satt i stua og så på TV.
Ingebjørg ryddet opp, vasket, tørket av.
Senere på kvelden hørte hun, ute i gangen, at Astrid Helene sa lavt til Oddvar og trodde Ingebjørg var inne på badet:
Oddvar, har du merket at det er rotete på kjøkkenet igjen? Hun klarer visst ikke å følge med.
Ingebjørg stod i gangen med håndkleet.
Oddvar svarte ikke.
«Nå er det klart», tenkte Ingebjørg.
Hun ble ikke lei seg. Ikke så det syntes.
Men da Astrid Helene neste morgen meddelte til frokost at hennes tre søstre kom neste uke «bare for å hilse på, sitte litt» smilte Ingebjørg og svarte:
Så hyggelig. Vi gleder oss.
Oddvar så forbauset ut. Astrid Helene en smule skeptisk. Ingebjørg drakk opp kaffen og gikk for å gjøre seg klar til jobb.
«Vi får se», som svigermoren selv pleier å si.
Gjestene ankom lørdag, klokken halv tre.
Astrid Helenes tre søstre Signe, Brit og Åshild var kvinner med tyngde og solide meninger om alt, utstyrt med myndige stemmer livet selv hadde temmet. De kom inn i gangen, snuste rundt som erfarne varelagerarbeidere, og begynte å kle av seg.
Fin leilighet, sa Signe. Lyst og trivelig.
Når pusset dere opp? spurte Åshild.
For tre år siden, svarte Ingebjørg.
Ja, det synes, sa Åshild, uten å utdype.
Astrid Helene møtte søstrene med den mine en regissør har når hun slipper ut hovedpersonene og venter spent på utfallet. Oddvar hjalp med å ta imot jakker. Ingebjørg stod diskret til sides med rolig smil, uten tegn til uro.
Det gjorde Astrid Helene litt betenkt.
De gikk inn i stua. Signe kikket rundt, puffet på en pute ut av ren refleks, og spurte:
Javel, Ingebjørg, hva har vi til bords i dag?
Og akkurat da (og nå kommer det forunderlige) gjorde Ingebjørg noe ingen ventet.
Hun snudde seg mot svigermoren. Rolig. Uten dramatikk.
Astrid Helene, jeg tenkte du kunne ta kjøkkenet i dag. Du sier jo stadig at du lager alt mye bedre enn meg. Jeg vil ikke drite meg ut foran gjestene.
Stillhet.
Astrid Helene så på Ingebjørg. Ingebjørg så tilbake åpent, vennlig, som om hun hadde sagt noe helt opplagt og ikke skjønte hvorfor alle frøs til.
Jeg… begynte svigermoren.
Alt er der, la Ingebjørg til. Kylling, grønnsaker, urter. Handlet i morges. Oddvar har skrytt av maten din mange ganger.
Oddvar ble plutselig veldig opptatt av teppet under seg.
Brit vekslet blikk med Signe. Åshild betraktet Astrid Helene med nysgjerrighet.
Jaja, sa svigermoren endelig. Helt greit.
Hun gikk ut på kjøkkenet.
Ingebjørg satte seg hos Signe og spurte sorgløst:
Var det mye kø på E18 i dag?
Signe ble paff, men svarte. Så tok Åshild over praten om køer, og Brit bemerket de umulig helgetrafikken på østkanten. Samtalen trillet videre, slik samtaler gjør når det er pinlig å være stille.
Lyder fra kjøkkenet.
Først kjøleskapsdører som smeller. Så langvarig stillhet. Så mer bråk. Gryter som klirrer. Så en susing fra noen som leter og leter etter noe i skapet, men ikke finner det.
Ingebjørg! ropte Astrid Helene. Hvor har du den ildfaste formen?
Nederste skap, til høyre, svarte Ingebjørg uten å reise seg.
Pause.
Ser den ikke.
Under langpannen.
Lang pause.
Åja, der var den.
Signe hostet. Brit studerte maleriet på veggen. Åshild så meget uskyldig ut mens hun kikket ut vinduet.
Ingebjørg vendte seg til Brit:
Vil du ha te så lenge? Jeg setter over vann.
Gjerne, sa Brit, lettet.
Ingebjørg gikk ut på kjøkkenet, stod noen sekunder der inne med svigermoren. Astrid Helene stod bøyd over skjærebrettet med uttrykket til en general som plutselig er blitt sendt ut for å skrelle poteter.
Ingen av dem sa noe.
Ingebjørg satte på vann, hentet kopper og gikk ut igjen.
Middagen ble ferdig. Etter halvannen time, ikke spesielt effektiv, og kyllingen hadde fått litt for mye, sausen var tynn. Astrid Helene dekket på med uttrykket til en som absolutt vil gjort noe annet.
Signe smakte på kyllingen. Sa diplomatisk:
Astrid, du har bestandig vært god til å lage mat.
Det var stille ved bordet. Ikke pinlig, men stille. Alle skjønte, ingen snakket om det. Gjestene spiste, småpratet om sitt, skrøt forsiktig av maten så godt de kunne.
Ingebjørg deltok ikke særlig i samtalen. Hun spurte om Britt sine barnebarn, snakket litt om Brit sin hytte, helte opp mer te.
Astrid Helene satt ved enden og sa ingenting.
Da besøket dro, og alt var vasket, kom Astrid Helene ut av kjøkkenet, tørket hendene i håndkleet. Det samme håndkleet som, helt korrekt, hang med løkken ned.
Ingebjørg satt i stua med en kopp te. Oddvar ved siden av.
Svigermoren stod i døråpningen. Gikk så inn, satte seg i godstolen. Tig stilte det seg mørkt utenfor, og inne hørte man svakt fra fjernsynet hos naboen.
Du er god til å få ting på plass, sa Astrid Helene.
Jeg vet bare hva jeg vil ha, svarte Ingebjørg.
Astrid Helene nikket, reiste seg, gikk mot rommet sitt, og i døra sa hun lavt uten å snu seg:
Lapskausen med bønner smakte faktisk ikke så verst.
Og gikk.
Oddvar så på Ingebjørg.
Når bestemte du deg for det der med kjøkkenet? spurte han lavt.
Da du ble stille i gangen, svarte hun.
Han nikket. Spurte ikke mer.
Tre dager senere reiste Astrid Helene hjem. Pakket selv, bestilte taxi. Tok farvel med Oddvar, og, etter et kort opphold, også med Ingebjørg.
Ingebjørg lukket døra. Gikk inn på badet og hengte opp sitt håndkle med løkken opp, som alltid.
