Jeg var bare tre år gammel da det til slutt bare var jeg og faren min igjen i familien. Moren min har jeg aldri sett vokse opp, for hun valgte til slutt en annen mann framfor oss. Pappa prøvde aldri å starte noe nytt, men viet isteden hele livet til å oppdra meg som sitt eneste barn.
Da jeg ble voksen, tok utdanning og giftet meg, dukket spørsmålet opp om hvor jeg og min kone skulle bo. Pappa hadde et stort hus på bygda med god plass til oss alle, men både jeg og kona hadde jobb inne i Oslo, og det ville vært upraktisk. Derfor foreslo pappa at vi kunne selge huset og kjøpe en mindre leilighet sammen. Jeg lyttet til han, og vi flyttet alle tre sammen.
Etter hvert vokste familien; sønnen vår kom til verden, og pappa var uvurderlig som hjelp med barnebarnet. Mens jeg jobbet, tok kona mi, Ingrid, seg av det meste hjemme, og vi levde alle i god harmoni. Men alt forandret seg da vi fikk vite at Ingrid var gravid igjen.
Tanken på enda et barn i vår toromsleilighet var overveldende. Jeg tok en ekstra jobb og lette etter måter å spare opp slik at vi kunne få bedre plass. En dag da jeg kom hjem etter jobb, la jeg merke til at stemningen var rar. Familien satt rundt kjøkkenbordet, men faren min var ikke å se. Umiddelbart ble jeg nervøs og urolig. Jeg fryktet det verste. Ingrid fortalte meg at han hadde gått seg en tur. Men da natta kom og pappa fortsatt ikke hadde kommet tilbake, vokste uro til ren angst. Da fikk jeg vite at Ingrid og pappa hadde hatt en høylytt krangel. Kanskje hadde graviditetshormonene en finger med i spillet. Den lille leiligheten føltes plutselig enda trangere, og at vi snart skulle bli flere, gjorde bare alt mer anspent. Ingrid hadde sagt rett ut til pappa at han kanskje ikke lenger hadde plass hos oss. Den beskjeden tente et sinne i meg. Jeg løp ut, satte meg i bilen og kjørte rundt i nabolaget for å lete etter pappa.
Til slutt fant jeg ham sittende alene på en benk i parken, tårene rant og ansiktet var spent av sorg. Det var første gang jeg så ham slik så knust. Hjertet mitt verket for min kjære pappa. Jeg gikk ned på kne foran ham og ba: «Tilgi meg, pappa. Og Ingrid også hun skjønte ikke hvor hardt det hun sa traff.»
En time senere var vi alle hjemme igjen. Pappa trakk seg unna på soverommet, såret og stille.
Senere den kvelden snakket jeg alvorlig med kona mi. Jeg gjorde det klinkende klart at om noe slikt skulle skje igjen uansett at hun var gravid måtte hun finne seg et annet sted, for det var ikke plass til konflikter i hjemmet vårt. Familiens trivsel og ro måtte komme først, og jeg ville sørge for at alle hadde det godt sammen.
