Livet mitt har i stor grad vært preget av fraværet av min far, og etter hvert som jeg har blitt eldre har lengselen etter å finne hamog svarene på spørsmålene som har plaget megbare blitt sterkere. Moren min var gravid med meg da han forlot henne, alene igjen med utfordringene det er å oppdra et barn. Hun holdt graviditeten skjult for familie og venner, redd for skammen som kunne følge med, mens faren min valgte å rømme fra alt ansvar i stedet for å ta sitt ansvar som pappa.
Alle mine gode minner knytter seg til min arbeidsomme mor, som alltid strevde for at jeg skulle ha det trygt og godt. Kjærligheten hennes kom til uttrykk i alle de små tingene; en pose ferske boller som overraskelse etter skolen, og de varme kyssene på pannen før jeg la meg. Da jeg ble eldre, vokste nysgjerrigheten rundt faren min, men jeg våget aldri å ta opp temaet med mor, jeg ville ikke såre henne.
Etter mange år bestemte jeg meg for å prøve å finne ham. I en gammel eske med papirer på loftet, snublet jeg over noen dokumenter med fullt navn og en adresse. Usikker på hva jeg skulle gjøre, søkte jeg på nettet, men fant ingenting. Helt tilfeldig kom jeg i kontakt på nett med en jente på min egen alder, som bodde i samme by som faren min, Bergen. Hun tilbød seg å hjelpe, og uten å nøle dro jeg til adressen jeg hadde funnet.
Da jeg kom fram, var far ikke hjemmehan var på ferie med sin nye familie. Min nye venninne, Ingrid, var sta og spurte rundt blant naboene. Til slutt fikk hun vite at familien faktisk bodde på adressen, men hadde nettopp kommet tilbake fra ferie. Hun forsøkte igjen å ta kontakt med ham på mine vegne.
Svaret jeg fikk, var vondt å svelge. Han nektet å møte meg. Han forklarte at han hadde startet et nytt liv, og ikke ønsket å sette det på spill for noen han betraktet som en fremmed, selv om jeg var hans eget barn. Den avvisningen traff meg hardt. Jeg tenkte tilbake på advarslene fra mor, og forstod plutselig hvorfor hun alltid hadde vært så forsiktig med å snakke om fortiden.
Sett i ettertid ser jeg at jeg kanskje gjorde en feil ved å oppsøke ham uten å tenke nok gjennom konsekvensene. Avvisningen gjorde smerten bare dypere, den følelsen av tomhet som jeg har båret hele livet. Kanskje det er på tide å innse sannheten og kjenne på den takknemligheten jeg burde føle for all kjærligheten og støtten jeg alltid har fått fra min lojale mor. Det er der min trygghet og verdi ligger, og det er det viktigste jeg har lært.
