Utvendig virket Kari som en lykkelig kvinne: mor til tre barn, snakket flytende flere språk, jobbet som analytiker i en norsk storbank, tjente godt, så bra ut og hadde god smak. Ektemannen hennes, derimot, hadde gått hjemme i fem år uten å vise noe ønske om å komme seg ut i arbeid igjen. Etter at barna var født, gikk Kari tilbake til jobben og tjente gode penger, noe som blant annet gjorde at hun kunne ansette en hyggelig barnepike. Familien bodde i en leilighet de hadde arvet fra ektemannens besteforeldre, og i tillegg hadde Kari tatt opp et lån til en ettromsleilighet hun leide ut for å lette gjeldsbyrden litt.
Kari var en varm og empatisk person, og prøvde å forstå mannens situasjon, og ventet tålmodig på at Olav skulle skaffe seg jobb. Hun ble etter hvert kjent med et vennepar, Ingrid og Morten, og de ble etter hvert nære venner, tilbragte ofte ferier sammen og hadde stor glede av hverandres selskap.
Så rammet tragedien. Morten ble alvorlig syk, og Kari stilte opp både økonomisk og emosjonelt for vennene sine i den vanskelige tiden. Da Morten døde, fortsatte Kari å støtte Ingrid økonomisk for å hjelpe henne gjennom sorgen.
Helt plutselig en dag fortalte Olav henne at han hadde funnet seg en annen og at han flyttet ut. Kari ble lamslått og skjønte ingenting av den brå beslutningen og spesielt ikke hvem han hadde valgt å være sammen med. Knust og forvirret søkte Kari trøst hos bestevenninnen sin, Ingrid. Da hun kom dit, fikk hun se Olav, og da falt alle brikkene på plass. Sannheten ble åpenbar.
Utslitt gikk Kari hjem. Der ventet en telefon fra svigermoren hennes, som la all skyld på Kari for at Olav hadde dratt og for at han ikke hadde jobbet de siste fem årene. Svigermoren anklaget henne for å ha neglisjert familien til fordel for karrieren sin. Disse harde ordene tynget Kari og fikk henne til å stille spørsmål ved egne valg og handlinger.
