Mannen min og jeg har vært gift i sju år. Vi har hatt det fint ja, faktisk veldig bra. Han drev med forretninger, mens jeg jobbet mest for gøy. Men barn var det liksom aldri blitt noe av på disse årene. En dag overrasket han meg: han hadde bestilt en måned på ferie i utlandet, på et luksuriøst hotell. Jeg var i himmelen! Men så, noen dager før vi skulle dra, sier mannen min at det har dukket opp noen viktige forhandlinger som kan bety alt for vår framtid, og at jeg må dra alene. Jeg ble så klart skuffet, hele planen var jo å dingle på strandstoler sammen! Han foreslo at jeg kunne ta med min beste venninne istedenfor, så jeg ikke skulle kjede meg alene, og så fikk hun litt luft også.
Livene våre var ganske forskjellige. Min venninne hadde ikke akkurat en dans på roser: moren satt mest og smådrakk, brydde seg lite, og oppdro var hun ikke. Venninnen min ble gravid rett etter videregående, og et ekteskap ramlet inn sammen med det. Hennes mann likte å stikke innom hjemme, som oftest for å lage bråk. Da jeg spurte om hun ville bli med, ble hun nesten rørt så takknemlig til mannen min for denne sjansen!
En måned senere, da jeg kom hjem, sto mannen min og ventet på flyplassen med bilen. Hjemme ventet en kanon middag med stearinlys og roseblader over hele senga. Skulle tro det var et reklameinnslag for romantikk! Alt var helt strålende.
To uker etterpå fortalte jeg mannen min at jeg var gravid. Han var i ekstase. Men så, da fødselen satte i gang og jeg lå på sykehuset, spurtet venninnen min til mannen min og sa at jeg hadde vært borte en måned, at jeg sikkert hadde hatt en affære, og at barnet ikke kunne være hans. Da jeg fikk vite dette, trodde jeg alt var over, at jeg aldri kom til å få noen til å hente meg hjem, og at jeg ville stå igjen alene med babyen uten tak over hodet. Men alt ble ikke som jeg hadde fryktet! Det gikk stikk motsatt vei. Mannen min kom til sykehuset, fikk se datteren vår og ja, hun liknet ikke akkurat på ham men han tok henne opp og sa at denne jenta, hun var vår. Akkurat den dagen kastet han venninnen min ut på hodet, og sa hun fikk finne seg en annen familie å sladre hos. Huggu opp og gå, som vi sier her!
