Moren min giftet seg for elleve år siden. Stesfaren min, Filip, hadde allerede en datter, Ingrid, som var fjorten år den gangen, fra sitt første ekteskap. Filip ga fra seg leiligheten sin til den gamle familien sin, overlot alle rettigheter til den, og flyttet inn med moren min og meg i leiligheten som jeg hadde arvet etter pappa. Filip hadde ikke noe kontakt med datteren hun ville ikke se sin egen far engang. Han betalte barnebidrag, men det var alt han bidro med i Ingrids liv.
Jeg kan ikke si at jeg og Filip fikk et nært forhold eller at han ble som en far for meg. Han ropte aldri, slo meg aldri, og prøvde ikke en gang å oppdra meg. Og det var vel for sent å oppdra meg uansett, jeg var allerede en tenåring på seksten. Jeg bodde sammen med dem i tre år, men så giftet jeg meg og fikk et barn selv. Da måtte jeg flytte ut de ville ikke ha mannen min inn i huset: mamma og Filip nektet å bo under samme tak med en fremmed.
Forholdet mellom mannen min og moren min fungerte dårlig fra starten. Filip brydde seg ikke nevneverdig om hvem jeg valgte å dele livet med, så han blandet seg ikke inn. Mamma hjalp meg med barnebarnet sitt, hun sa aldri nei hvis jeg trengte barnevakt. Eller, det pleide hun iallfall å gjøre. For en tid siden ringte jeg og ba henne hente sønnen min i barnehagen, men da svarte hun at hun ikke kunne hun skulle passe barnebarnet til Filip.
Da husket jeg plutselig at stesøsteren min Ingrid fantes et sted der ute. Så hun hadde altså fått barn, og nå hadde Filip sitt barnebarn der. Jeg svelget nederlaget. Men det stoppet ikke der. Jeg ble mistenksom og bestemte meg for å stikke innom uanmeldt for å se med egne øyne.
Det var tomt. På rommet sto en sprinkelseng, babyklær lå strødd overalt, og teppet på sengen min var krøllet sammen. Jeg måtte ringe mamma for å få svar.
Ingrid bor her nå. Filip og jeg ble enige om det. Hun er i en vanskelig periode av livet, står der helt alene, forklarte mamma seg, og fortsatte straks: Er du ikke oppdratt til å si ifra før du kommer på besøk?
Se der, ja. Nå kommer jeg altså “på besøk”. Til min egen leilighet. Ikke bare har mammas mann bodd hos meg mens jeg og mannen min slet i en leid hybel, men nå som vi betaler på et boliglån, har Filip tatt med seg datteren og barnebarnet inn på andres eiendom. Er det virkelig greit at jeg jobber meg grønn for banken mens Filip og Ingrid bor gratis, uten bekymringer?
Jeg kjente sinnet stige. Som om ikke det var nok, la mamma til: da de kom hjem, ba hun Ingrid gå rett inn på rommet og låse døra bak seg, mens hun dro meg til side for å snakke alvor om min dårlige oppførsel. Jeg var helt satt ut.
Så lenge Ingrid bor her, er det ingen vei utenom.
Jeg spurte om leiligheten Filip hadde forlatt til sin gamle familie.
Det angår ikke deg, svarte mamma kaldt.
Jeg var rasende: det hadde ikke vært min sak hvis ikke det bodde en fremmed ung kvinne med barn på MITT rom!
Vi endte i en heftig krangel, mamma og jeg. Jeg satte hardt mot hardt og sa at enten måtte Ingrid flytte ut, eller så krevde jeg å få flytte hjem med mannen min og familie. Da sa mamma at hun bare kunne overføre sin halvpart av leiligheten til Filip, så det var i min interesse å roe meg ned og ikke være så emosjonell. Jeg ringte Filip på vei hjem. Han mente det ikke angikk meg hvem som bodde der, boligen var hans, og han tar inn hvem han vil.
Mannen min ba meg bare la det ligge: vi har et sted å bo, barnet skal snart begynne på skolen, alt ordner seg. Men jeg var mest opprørt over at mamma lot en fremmed flytte inn uten å spørre meg, mens hennes egen datter betaler boliglånet. Etter hvert ringte mamma for å spørre om hun kunne få treffe barnebarnet. Jeg, irritert som jeg var, ba henne heller være sammen med sitt nye barnebarn, Filip sitt. Da kalte hun meg dum og sa hun ville vente på at jeg beklaget meg.
Er det jeg som skal be om unnskyldning nå? For at hun alene styrer over vår felles eiendom? For at stesøsteren min bor på rommet mitt? Jeg begynte seriøst å vurdere å dele rommet. Så ringte denne Ingrid. Hun sa hun var klar til å flytte ut om jeg følte meg ukomfortabel, hun ville ikke skape konflikter i familien.
Jeg tror ikke et øyeblikk på henne. Hun er ikke så hjelpeløs som hun later som. Hvor kom ellers denne ideen fra mamma om å skulle overdra sin del til Filip? Det er jo akkurat det Ingrid venter på! Hva skal man gjøre i en sånn situasjon jeg vet rett og slett ikke. Jeg misliker sterkt det som skjer nå. Jeg er ganske sikker på at Filip og Ingrid bak min rygg har planlagt dette og lurt inn både henne og barnet i leiligheten sammen med mamma, og planen er å lure til seg mer.
Hvordan skal jeg passe på mamma? Skaffe en slags garanti eller sikkerhet? Skal jeg foreslå å selge, så vi deler pengene og mamma kan kjøpe seg en hybel? Eller skal jeg bare uten blygsel flytte inn i min halvdel og tvinge ut Ingrid og sette Filip på plass?
