Dette er barnet til Eirik…
Denne hendelsen utspilte seg nylig i en lys og pen leilighet i fjerde etasje av en ni-etasjes boligblokk i Oslo. Her bodde en sprek, arbeidende pensjonist, en enslig kvinne ved navn Ragnhild.
Hennes tilværelse var forutsigbar, uten store overraskelser eller dramatiske endringer. Alt var slik det pleide: pensjon, ekstrajobb, venninner, små reiser til barnebarna i Drammen og hjelp til moren, som bodde alene i samme by.
Dagen startet som de fleste andre. Ragnhild ringte moren for å høre hvordan hun hadde det. Lørdag, fridag. Hun jobbet på deltid i en privat klinikk, tok telefoner og førte inn timeavtaler annenhver helg. Men denne dagen Hva var den annerledes? Egentlig bare at hun skulle lage mat, ta turen til moren et fast innslag som hun, for å være ærlig, var litt lei. To kvartaler å gå ikke noe ork. Matlagingen gikk også greit, moren hadde jo gårsdagens lapskaus og rundstykker. Men femte etasje uten heis hos moren… det var tyngre.
Og så var det klagene fra moren. Ragnhild hørte om utviklingen av smerter hvor de befant seg, når de var sterkest. Alt sammen evig omformulert fra legens vurderinger, mikset med råd fra tv-helten Anne Grosvold og nabodamer som visste alt.
Ragnhild hadde selv jobbet som operasjonssykepleier på Ullevål Sykehus i førti år, men morens respons var alltid: «Hva vet du, da? Hvilken skalpell du skal hente, kanskje?» Datterens synspunkter ble glatt avvist hun hadde jo ikke de rette kunnskapene om akkurat mors plager.
Og så måtte hun innom nærbutikken på vei til moren, det var hun vant til. Ragnhild satte søppelposen i gangen, tok på litt rouge foran speilet. Hun var over seksti, men så ganske ungdommelig ut noen få smilerynker, et vennlig ansikt, kort gråblond sveis og store sølvsmykker. Kanskje hadde kinnene sunket litt, men ellers en flott dame.
«Må huske grovbrød og litt smør til mor,» tenkte hun idet hun la leppestift på. Da ringte det på døren.
Det var porttelefon nede. Hvem kunne det være? Kanskje nabokjerringa Gjerd. Ragnhild inviterte gjerne henne på kaffe iblant. Med leppestiften i hånden åpnet Ragnhild.
Der utenfor sto en lyshåret ung jente i stripete genser, mørk hettejakke og olabukse, med en ryggsekk på ryggen. Senere skulle Ragnhild huske flere detaljer, men nå så hun bare ansiktet til jenta og et lite spedbarn i et brunt pledd.
Jentas øyne var smale og alvorlige, ansiktet spent, trekkene stramme. Hun tok et steg tett inntil og rakte henne bylten med et kort:
Den er til deg!
Ragnhild tok ubevisst imot barnet mens leppestiften gled ut av hånden hennes. Hun kjente tyngden og kikket ned… Herregud, det er jo en baby!
Da hun så opp igjen, var jenta allerede på vei ned trappen.
Instinktivt fulgte Ragnhild etter, uforstående til hele situasjonen.
Det er Eiriks barn. Jeg må studere , ropte jenta før hun forsvant ned trappene. Hoveddøra nedenunder smalt igjen.
Stillhet.
Ragnhild ble stående i trappeoppgangen, ventet, håpet kanskje at jenta skulle komme tilbake. Så gikk hun inn, kikket på søppelposen og tenkte, nesten mekanisk: «Må ikke glemme søpla til mor når jeg går.»
En ukjent pose sto også i gangen. Hadde jenta satt den der? Ragnhild skjønte enda ikke Herregud, dette er et virkelig barn! Hva var det hun sa? Barnet til Eirik?
Men hvilken Eirik? Ragnhild hadde én sønn. Han het Lars. Var gift, bodde i Bergen med kone og to unger. Selv bodde Ragnhild i Oslo. Mannen hennes, Odd, hadde vært død i fem år.
Skulle hun ha barnebarn hun ikke visste om? Umulig… Men barnet rørte på seg. Ragnhild la det kjapt på sofaen, pakket opp pleddet: en bitteliten baby i beige sparkebukse med en froske-smokk. Ikke eldre enn en måned.
Så, så, lille venn Hun strøk barnet lett mens det sukket fornøyd i søvne.
Svarene måtte finnes i posen. Der var to tåteflasker, en boks morsmelkerstatning, en pakke bleier og noen plagg. Hun ventet fortsatt på at det skulle ringe på igjen, at jenta skulle storme inn, be om unnskyldning og ta barnet med seg. Dagen ville fortsette med søppel, butikk og mor som vanlig.
Men jenta kom ikke. Babyen begynte etter hvert å gråte. Skulle hun skifte bleie, mate hadde hun rett til det? Men barnet skrek, så hun måtte til pers. Ragnhild tok av sparkebuksen, stelte babyen raskt gammel vane som operasjonssøster.
Nå la ansvaret seg over henne som et blyteppe. Noen hadde forlatt denne lille babyen hos henne!
Eirik… kun Lars hadde hun, men han var jo gift lykkelig, alt var som det skulle. Kanskje Lars hadde skjult noe? Men nei, ikke han…
Neineinei, lille søte, ikke gråt, nå bytter vi.
Kunne dette barnet virkelig vært forlatt av sin egen mor? Alt føltes som en rar drøm. Men hendene hennes visste hva de skulle gjøre. Ragnhild matet lillejenta, kikket stadig ut av vinduet.
Kanskje måtte hun ringe politiet? Men tvilen tynget.
Hvis dette var Lases baby? Hun lurte. Likheten mellom barnet og barnebarnet hennes, Stina, var der kanskje litt. Hvis det virkelig var slik, ville det bli en katastrofe; Inger, svigerdatteren, ville aldri tilgi. Huset ville fylles av konflikt.
Barnet nærmest slukte flasken og blunket salig. Ragnhild ble varm om hjertet. Så søt. Savnet etter små barn fikk et øyeblikk øynene hennes til å bli fuktige.
Hun la babyen varsomt på sofaen, listet seg til kjøkkenet og ringte sønnen ingen svar. Irritasjon og uro steg i henne. Hun ringte det eldste barnebarnet, Marius, fikk høre at pappaen hadde reist på jobb til noen rørprosjekter uten dekning, men «alt er visst bra, mormor».
Åh, dere kunne vel si fra til meg, da! mumlet Ragnhild. Hun skjønte det jo; Lars reiste stadig, hun hadde ingen kontroll.
Hun ringte til Inger for å be henne be Lars om å ringe hjem.
Skjer det noe? Skal jeg gi ham beskjed? spurte svigerdatteren.
Bare si at jeg venter på en telefon, vær snill.
Og så løy hun til moren og sa at hun hadde forstuet foten og ikke kom i dag: «Men du har jo lapskaus og brød» Moren sukket og klaget, ville gjerne komme opp til henne istedenfor, ringte flere ganger gjennom dagen.
Da alt roet seg, skiftet Ragnhild til komfortable klær, satte seg ved siden av jentebarnet og tenkte. Hadde hun virkelig gjort rett da hun tok imot? Hvorfor ringte hun ikke politiet straks?
Hun orket ikke tanken på å trekke Lars inn i dette enda godt at datteren ikke var navngitt Eirik, men hva visste hun vel? Hele dagen leste hun seg opp på stell av spedbarn på nettet, prøvde nye råd, vasket, sang for barnet, og spøkte til babyen.
Om kvelden kom venninnen Victoria for å hjelpe henne å finne ut av det. Victoria undersøkte alt av klær og barneutstyr, gikk rundt til naboene og spurte, under dekke av å lete etter et brev til «Eirik». Til slutt fant de ut at det bodde en Eirik i sjette, men da de kom opp, åpnet en gammel dame, og snart stod Eirik, en kort kar med skjegg, foran dem.
Kommer dere for å hente nettbrettet? spurte han.
Nei, jeg har fått et barn på døra, en jente, og jenta sa at det var Eiriks barn, forklarte Ragnhild.
Hva? Jeg har da ingen barn! Eirik så spørrende ut.
Victoria trykket på, men Ragnhild avbrøt, forklarte hele misforståelsen. De måtte til slutt innse at dette ikke var mannen jenta lette etter.
Ragnhild ringte sønnen igjen. Ingen svar. Prøvde Inger:
Oi, jeg glemte helt, mamma! Her har det vært et mas med fotball og svømming og… Å, for en dag!
«I morgen ringer jeg politiet!» tenkte Ragnhild, men straks hun la seg, kom bildet av den unge moren frem for seg igjen: skremt, resignert, men med et håp i blikket. Hva ville skje med denne jenta hvis hun meldte fra?
Natten ble urolig. Hun vandret rundt med babyen, laget melk, sang. Morgenen etter lå de begge utslitt på sofaen.
Telefonen ringte moren lurte om hun kom. «Ja da, jeg kommer,» svarte Ragnhild, kikket ut av vinduet og på babyen.
På vei til butikken, med barnet forsiktig innpakket i et sjal, føltes det plutselig nesten hyggelig å handle hun var ikke lenger helt alene. Bare det å tenke på femte etasje.
Hva er det der? spurte moren da hun kom.
Ikke hva, men hvem. Her er matkassen, sa Ragnhild og la lillejenta i sofaen.
Hvor har du fått henne fra?
Naboen Nadja ba meg passe barnebarnet mens hun var hos frisøren, løy Ragnhild, Bare for en liten stund.
Og foten din da?
Ble mye bedre.
De satt og beundret babyen og det var ingen tunge samtaler om smertestadier og sykdom denne gangen.
På vei hjem til seg selv gikk Ragnhild og funderte på hva jenta kunne hete, mens mobilen endelig vibrerte: Sønnen var tilgjengelig! Hun satte seg med babyen og ringte med det samme.
Hva? Mamma, jeg er da gift, svarte Lars forskrekket da hun forklarte forviklingen.
Men barnet ble faktisk levert til meg, tenk om det var du…
Du har kalt meg Lars fra jeg ble født! Dette er helt feil. Du må ringe politiet.
Ikke bekymre deg, jeg skal ordne det, sa hun beroligende, men smilte litt over seg selv: For et styr. Jenta var så nydelig, det klemte i hjertet.
Men Ragnhild ringte ikke politiet. Hun byttet bleie, matet og trillet jente gjennom leiligheten. Hun visste hun måtte gi slipp, men hvor skulle hun ta veien med henne? Til barnevernet? På sykehuset? Hun visste alt for godt hvordan de offentlige institusjonene fungerte. Kunne ikke hjelpe for at hun følte seg mer egnet.
Neste dag, mens hun var opptatt med barnet, ringte det på døren. Da hun kikket gjennom kikhullet, stivnet hun.
Hvor er hun? Hvor leverte du henne fra deg? Hvorfor sa du ikke fra med en gang?
Jenta, den samme ustelte, forvirrede, sto der barbeint i shorts og t-skjorte selv om det var kaldt og pustet tungt.
Hvorfor sa du ikke at det ikke var deg? ropte hun desperat.
Vel, jeg fikk jo knapt sagt et ord før du hadde løpt ut. Kom inn, sa Ragnhild og trakk seg unna døren.
Jenta så på henne med store øyne.
Hvor er hun? Snakk, hvor er hun helt konkret?
På soverommet hun sover.
Jenta gikk famlende inn, så babyen og mistet pusten. Hun satte seg på gulvteppet og hulket uten stopp. Ragnhild fikk henne opp i stolen, ga henne te, vann og sjokolade, og lot henne gråte ferdig.
Jeg trodde de skulle ta henne fra meg, hikstet jenta, Takk… Tusen takk… Jeg tok feil dør.
Det viste seg at jenta het Synnøve, og at babyen hete Eiril. Synnøve var medisinstudent fra Telemark, langt hjemmefra. Hun hadde vært sammen med en student, Eirik, som bodde i samme blokk men i naboblokken. Eirik hadde lovet å hjelpe med alt, men forsvant etter nyttår, byttet telefonnummer, og ingen på skolen hennes visste hvor han hadde blitt av.
Hjemme var det ikke noe bedre: Ingen støtte fra faren, kun litt av en tante. Synnøve hadde stått der alene med barnet, uten penger, midt i eksamensperioden. Hun husket at Eirik hadde sagt hans mor ville hjelpe. I desperasjon banket hun på Ragnhilds dør feil blokk, feil leilighet.
Dagen etter, da hun forstod at Eirik ikke visste noe om barnet, fikk hun panikk, løp fra kollokviegruppen og dro hjem til blokka. Alt sto feil.
Jeg hadde sett bilder av Eiriks mor, og du var så lik, gråt Synnøve, Samme frisyre, alt! Hva har jeg gjort?
Folk sier da at det største dumskap er å forlate sitt eget mesterverk, trøstet Ragnhild rolig. Jeg tenkte hele tiden: hvilken mor gir fra seg sitt barn? Nå er det godt du er her. Hva med nå, vil du prøve hos Eiriks familie?
Aldri i livet, svarte Synnøve, Jeg har vært fra meg, gikk hele natten og lette etter Eiril!
Ble du sint på meg?
Nei, du hjalp oss. Men jeg kan ikke betale deg I kollektiv kan jeg bo på gangen om det trengs, men jeg må jo fullføre studiet, sa Synnøve trossig.
Flytt hit, bli her! Jeg har plass, og du kan betale senere om du vil. Når er eksamen?
Om to dager. Men
Da blir du her! I morgen er jeg på jobb, men du og Eiril klarer dere. Sett på litt kaffe. Nå må du sove, sa Ragnhild og la henne på gjesterommet.
Etter flere uker var det ingen tvil om at dette hadde vært det rette. Melken til Synnøve tørket ikke inn. Eksamen gikk over all forventning. Moren til Ragnhild kunne ikke fått bedre hjelp og for første gang i sitt liv lyttet hun på råd fra noen andre enn Anne Grosvold.
Snart fikk Synnøve ekstravakter på legevakta, og det ble ny rutine å gå innom Eirik i sjette for å hjelpe bestemoren hans med medisiner.
Så, da høsten kom, flyttet Synnøve og Eiril to etasjer opp for å stelle den gamle damen, og for å prøve å lege sitt eget knuste hjerte. Nå skrev de på nytt sitt livsmanus et nytt, blankt ark med ro og mot.
