INGEN SKAL GJØRE DEG NOE
Hvor har du vært? spurte Per hardt da kona kom inn døra.
Jeg har vært på jobb.
Men det er jo lørdag i dag!
Jeg jobber på lørdager også.
Jobber, ja, men penger har vi ikke.
Du jobber jo ikke selv engang
Pass deg litt nå, freste han, tok et skritt nærmere og så truende ut. Kom deg i butikken fort! Det er jo ikke mat i huset.
Per, vi har bare to tusen kroner igjen, og det er en uke til lønn. Kanskje du kunne få deg en jobb eller kjørt taxi så lenge?
Tror du jeg er drosjesjåfør kanskje? Du skal være takknemlig for at du får bo i min leilighet, han åpnet døra. Nå går du i butikken, ferdig!
***
Tårene presset på, og jeg måtte svelge hardt. Hvordan kunne det bli sånn? Var det min feil at livet plutselig raste nedover? Vi har vært gift i fire år. Først gikk alt ganske bra. Foreldrene våre spleiset og kjøpte en toroms til oss, og etter hvert fikk vi oss bil, riktignok en rimelig, men vi var så glade likevel. Alt ble stående på Per han skulle liksom være familien sitt overhode. Mine foreldre bor på bygda, men ga sin andel de også.
Per hadde en liten bedrift sammen med faren sin. Det var ikke store fortjenesten, men nok til å leve av. Men Per syns han var verdt mer og mistet alt da stoltheten førte til krangel med faren. Ett år har han nå gått uten jobb og venter på ja, jeg vet ikke hva.
Han har begynt å rope til meg, og til slutt har han også slått. Jeg jobber seks dager i uka, men pengene strekker ikke til, og han skylder på meg, som om alt er min feil. Jeg har begynt å tenke på å dra hjem til mamma og pappa, men to yngre søstre bor der allerede. Jeg vil ikke bli nok en byrde for dem.
***
Jeg gikk ut, tørket tårene, og tok veien til butikken ikke den nærmeste, men en som lå lenger unna. Den er litt billigere, og jeg trengte også litt tid alene.
Borte ved parkeringen utenfor en av butikkene stoppet en mørk SUV, og ut steg en mann som haltet svakt. Jeg så det bare i øyekroken.
Ingrid! ropte han, og jeg snudde meg brått.
Øyvind!
Det var min gamle klassekamerat. Øyvind har vært funksjonshemmet siden han var liten. Det var alltid et eller annet galt med beina og armene. Vi gikk sammen fra første til ellevte, og jeg husker at et halvt år av tiden tilbrakte han alltid på sykehuset. Guttene lo av det, men han lot seg ikke knekke, han var den flinkeste i klassen. Etter behandlingene fungerte armene og beina litt bedre, han kom seg. Til gullmedaljen på vitnemålet humpet han over scenen med et stolt smil.
Nå sto han der, kledd i dyr dress, og smilte lykkelig til meg.
Ingrid, er det virkelig deg? Vi har jo ikke sett deg på evigheter. Var det ikke du som ikke møtte opp sist klassefest? Mari sa hun inviterte deg.
Det ble bare så mye , svarte jeg lavt. Han la merke til det.
Skal du handle? spurte Øyvind, for å vri samtalen.
Ja.
Kom igjen, jeg også.
Han dro meg mot matbutikken sin. Det var ikke den jeg hadde tenkt, der var det for dyrt for meg. På sekundet skjønte han tegningen og så grundig på meg.
Ingrid , sa han stille.
Nei, Øyvind, jeg kan ikke handle der. Unnskyld.
Jeg trakk hånden til meg og gikk stille mot den billige butikken.
***
Jeg kjøpte mat, telte opp hver krone før jeg gikk ut. På fortauet sto Øyvind og ventet på meg, ved bilen. Bestemt tok han meg i hånden, åpnet døra og sa:
Sett deg inn!
Som lammet satte jeg meg. Han satt seg ved siden av.
Fortell meg. Hva er det som har skjedd?
Så begynte jeg hikstet som et barn og fortalte alt.
Da drar du fra ham, sånn er det bare!
Men hvor skal jeg dra? Det er jo han som eier alt.
Ingrid, jeg er byens beste advokat. Det spiller ingen rolle, du har rett på halvparten. Sånn er det bare. Gi meg nummeret ditt.
Litt nølende ga jeg ham det. Han ringte, og mobilen min pep.
Det er lørdag i dag. Mandag leverer du skilsmissepapirer. Jeg sier deg alt du må skrive. Han startet bilen. Hvor bor du?
Nyveien, ved postkontoret.
Jeg har flyttet inn rett over gata, faktisk, han nikket mot et nytt bygg.
***
Vi stoppet utenfor blokka mi. Han åpnet døra for meg:
Nå bestemmer du deg, Ingrid. Jeg ringer deg mandag. Skjer det noe i helga, ringer du meg med en gang.
Jeg er redd for ham, Øyvind.
Ikke vær redd, og han smilte oppmuntrende.
***
Idet jeg kom inn, sto Per i gangen.
Hvem var det du kjørte med?
En klassekamerat, Per.
Sitter her hjemme og sulter, og så drar du på kjøretur
Det kom flere stygge ord så traff han meg i ansiktet.
Jeg slapp handleposen, rømte ut døra, og løp ut Rett i armene på Øyvind, som ventet i bilen.
Sett deg inn!
Han åpnet og satte meg inn. Så kjørte vi.
***
Jeg våknet opp litt ute hos Øyvind i en moderne treroms.
Hvor er vi egentlig?
Hos meg. Ingen gjør deg noe her, jeg bor alene.
Da ringte mobilen, det var Per:
Hvor er du?!
Mer kjeft. Øyvind tok telefonen og svarte med en myndig tone:
Ingrid søker skilsmisse. Leiligheten blir hennes
Hva sa du? Hvem er du egentlig?
Hvis du ikke roer deg ned, fikser jeg et par år opphold på Ila.
Og hvem er du?
Du hørte meg.
Øyvind la på og ga meg mobilen tilbake. Jeg gråt fremdeles.
Slapp av, Ingrid. Gå og vask ansiktet, så lager jeg te.
Mens jeg var på badet, satt han på vann til te og ringte noen.
***
Vi fikk i oss litt brød, men maten smakte ikke. Øyvind så alvorlig på meg.
Nå drar vi og snakker med mannen din.
Nei, jeg skalv i stemmen, jeg tør ikke
Ingrid, han smilte mildt, det blir som du vil.
Utenfor ventet en politibil. En ung lensmann kom bort, hilste militært med hånden:
Øyvind Hov, vi står til tjeneste.
De håndhilste, og satte meg inn i politibilen.
***
Snart sto vi utenfor Per. De banket på.
Hvem i all verden , Per åpnet.
Er det du som er Per Kristiansen? spurte politimannen streng.
Ja?
Vi har noen spørsmål til deg.
Per sendte meg et blikk fullt av hat, og slapp inn lensmannen og Øyvind. De satte seg og begynte å skrive anmeldelse.
Ingrid, finn frem dokumentene dine og det du trenger til å klare deg.
Øyvind var rolig, trygg og bestemt, og jeg kjente på en varme jeg ikke har kjent på lenge. Alt jeg har hørt i det siste er kjeft og trusler å ha noen på min side plutselig datt alle de tyngste tankene av.
Øyvind var aldri andre enn en venn på skolen. Ingen av jentene så på ham som en fremtidig drøm; alle ville jo ha en prins med bil, ikke en haltende gutt, selv om han var snill.
Nå pakket jeg det viktigste, ga blekke og papirer til Øyvind. Han smilte, og jeg så et glimt av det livet jeg kunne få. Alt gikk automatisk jeg visste ikke hva som ventet, men følte plutselig at det kunne bare gå oppover. Med Øyvind på min side kunne det ikke bli verre.
Jeg er ferdig, sa lensmannen og reiste seg.
Takk, la meg snakke alene med Per.
Øyvind satte seg:
Per, på mandag kommer Ingrid med papirer om skilsmisse. Du leverer også ditt. Det går via folkeregisteret siden dere ikke har barn. Alt som er felles går 50-50.
Hva om jeg nekter? Og alt står i mitt navn!
Da tar hun deg til retten for både deling og vold. Jeg leder byens advokatforening, og du kan stole på at dommen blir rettferdig.
Jeg tar en prat aleine med “kona” mi i kveld, så blir det som jeg vil.
Hva får deg til å tro at dere to blir alene?
Hun bor her, det kan jeg kreve!
Da passer vi på, eller så ordner vi med arrest nå, så får du sove på glattcelle til mandag, mens hun blir her.
Nei, nei hun får gå hvor hun vil, mumlet Per etter en pause.
Bra. Mandag morgen henter jeg dere, så sender vi papirer sammen.
***
Mobilen pep, meldingen var fra mamma. Etter skilsmissen hadde det vært litt dårlig stemning mellom oss. De hadde vært gift i over 25 år uten krangler for dem var skilsmisser et nederlag.
Hei, mamma! jublet jeg.
Hei datter, svarte moren, men stemmen var tung.
Er det noe? Hvorfor er du trist?
Men du er glad, du! Ferdig med Per, og alt er visst bare greit for deg.
Ja, jeg er faktisk glad, mamma.
Nåvel, det er ditt valg.
Men hvorfor ringer du?
Kari, søsteren din, vil gifte seg.
Å? Med hvem da?
En byfyr. Vil bo i byen. Har ikke penger, bare kjærlighet. Foreldrene bor trangt med sønnen hjemme. Vi får spleise på en leilighet, men dropper bryllup.
Hun kan jo låne min, så lenge.
Men Hvor skal du da være?
Mamma, jeg må bare si det: Jeg har møtt en ny. Jeg skal gifte meg igjen.
Du rekker jo knapt å skille deg!
Dette varer livet ut, mamma. Han heter Øyvind. Og jeg elsker ham.
Jeg har funnet ut at det finnes mennesker som aldri vil la deg stå alene. Noen ganger må man slippe det gamle, for å få det gode livet og gi andre en sjanse til å ta vare på deg.
