Hei, jeg må bare fortelle deg hva som har skjedd med Synnøve og meg, så jeg sitter her og snakker som om jeg er i stua med deg. Det startet med en alvorlig samtale under middagen i leiligheten vår i Oslo jeg kunne ikke skyve den til senere.
«Synnøve, sett deg», sa jeg med en dyp stemme. Hun skrudde av gassplaten og snudde seg sakte. «Hva er det?», spurte hun bekymret. Jeg unngikk blikket hennes, litt flau.
«Jeg drar. Jeg har en annen, hun heter Elise. Vi jobber sammen, og dette er mer enn bare en affære. Det er ekte kjærlighet, Synnøve. Jeg klarer ikke lenger å lyve verken til deg eller til meg selv.»
Synnøve tok nyheten med stoisk ro. Hun gråt ikke, kastet ikke oppvasken, og ba meg ikke om å bli. Hun aksepterte valget mitt. Det eneste som var vanskelig for henne, var at jeg også ville at hun skulle ta med barna den lille datteren fra mitt første ekteskap, Ingrid, og vår felles sønn Mats og flytte til «hennes egen hytte». Jeg tenkte jo at jeg trengte litt rom for mitt eget liv.
Den natten klarte ikke Synnøve å sove. Tjue meter, to barn, min lønn som regnskapsfører som akkurat akkurat holder mål, og så «hjelp etter evne» fra en mann som nettopp hadde sviktet familien. Hvordan skulle hun klare seg? Hvorfor måtte hun være offeret? Hvorfor skulle hun ofre seg selv og barna for min komfort og nye kjærlighet?
Morgenen etter sa hun til meg:
«Greit, Vegar. Jeg er enig i at jeg flytter ut.»
Jeg smilte:
«Der har du det, du er smart. Jeg visste jo at du var en klok kvinne»
«Men jeg har ett betingelse», avbrøt Synnøve.
«Hva da?», spurte jeg litt på vakt.
«Du har funnet en ny, jeg har ingen innvending mot hjertet ditt. Jeg vil ikke dele leiligheten, selv om loven gir meg halvparten. Du får beholde den du vil. Men»
Jeg ble overrasket.
«Hva mener du?»
«Mats blir hos deg. Jeg og Ingrid flytter inn i min lille studio på 17 kvadratmeter. Vi klarer oss der, vi kan sette inn en køyeseng, så får vi plass.»
«Hva med Mats?», spurte jeg forvirret.
Synnøve så meg rett i øynene.
«Han blir hos deg.»
«Hva? Du tuller? Han er så liten, han trenger mamma!»
«I Norge har foreldre like rettigheter og plikter, Vegar. Du er far, du ønsket ham, du spurte meg om å få ham. Jeg vil betale barnebidrag som loven krever, hente ham i barnehagen når jeg kan. Du kan ha ham på helgene om du vil.»
«Du kan ikke gjøre sånn!», ropte jeg. «Du er mor! Hvem i all verden forlater et barn?»
«Jeg forlater ham ikke, jeg gir ham tilbake til sin far. I en romslig leilighet, med hage, i et trygt nabolag. Hvorfor skulle jeg klemme ham inn i trange kår? Du sa jo selv leiligheten er trang. La ham bo i fine omgivelser med deg og Elise. La deg selv bli en steppar.»
«Jeg har jobb! Jeg er opptatt hele dagen! Hvem skal ta ham til barnehagen? Hvem skal mate ham, skylle ham, legge ham?»
«Jeg har også jobb, men jeg har taklet dette fire år. Nå er det din tur. Gutten trenger mannlig oppdragelse. Du pleide å si at jeg overbeskytter ham. Så gjør det nå, gjør ham til en mann.»
Jeg tok tak i hodet og løp rundt i soverommet, helt fortvilet.
«Dette er galskap, dette er en spøk! Elise vil ikke ha et fremmed barn! Hun er bare 25 år! Hvorfor skulle hun akseptere det?»
«Det er ditt problem, kjære», sa Synnøve med armene krysset over brystet. «Du er husets overhode, så ta ansvar.»
To dager gikk med å pakke sammen. Jeg vandret rundt som om jeg var i vann, prøvde å bruke både medlidenhet og trusler, og tilkalte samvittigheten.
«Synnøve, tenk på hva folk vil si!», snakket jeg mens hun la Ingrid i esker. «Familiene våre, venner»
«La dem snakke», svarte hun mens hun tapet inn en eske med teip. «Jeg orker ikke å leve på én lønn og ett rom for to. Vil du at moren til barna dine skal bli syk?»
Det vanskeligste var samtalen med mamma. Hun ringte tre ganger på kvelden, gråt i telefonen.
«Du kan ikke la Mats bli hos faren! Han vil såre deg!»
«Mamma, du bor i Bergen, hva kan du egentlig gjøre? Sender du penger?»
«Vi har pensjon, men det er som katteklør», sa hun. «Jeg har tenkt alt gjennom. Vegar er far, så la ham være far også i praksis, ikke bare på papiret.»
På avreisedagen løp Mats rundt i leiligheten som om han lekte en lek. Synnøve satte seg på kne, rettet den lille hatten på hodet hans, og hjertet hennes rev seg i stykker. Hun ville holde ham, men visste at hvis hun ga etter, ville Vegar tråkkes på nakken hennes og hun endte enda verre alene med to barn, uten penger.
«Mats», sa hun med myk stemme, «Mamma og Ingrid bor et annet sted en liten stund. Du blir hos pappa, dere skal leke og gå tur. Pappa elsker deg veldig mye.»
«Kommer du tilbake?», spurte Mats og klemte en liten kaninplushie.
«Selvfølgelig. På lørdag kommer jeg. Vi går i parken og spiser iskrem. Lytt til pappa.»
Synnøve reiste seg, tok sekken. Ingrid stod ved døren med hodetelefoner, stille, men støttet henne. Vegar stod i gangen blekt som en vegg.
«Er du seriøs? Du forlater så lett?»
«Nøkler på nattbordet», kastet hun. «Medisinlisten på kjøleskapet, han har litt rød hals, må gurgles. Ikke glem barnehageforsamlingen på torsdag.»
Så gikk hun.
Uken etter var et kaos for Vegar. Morgenen startet ikke med kaffe og kyss fra Elise, men med et rop: «Pappa, jeg er sulten!» Han jaget etter strømper som alltid forsvant, grøten brant, melken løp fra kjelen. Mats nektet å spise, spyttet, ville ha tegneserier.
«Spis, jeg sa!», ropte Vegar, i full fart til jobb. Mats begynte å gråte. Vegar følte seg som en klovnet fyr, grep belte, slapp det, kastet sjokolade i håp om å stilne ham. Barnehagen så skeptisk på ham:
«Pappa, hvorfor er barnet i en skitten Tskjorte?»
«Du glemte ekstraombyttet.»
«Vi må betale for gardiner.»
På jobben falt alt fra hverandre. Sjefen ropte ham inn flere ganger for å minne ham på at privatliv ikke skulle gå utover arbeidet. Kveldene var enda verre: hente ham fra barnehagen, løpe til butikken, rydde, lage mat. Mats kastet leker over hele gulvet like etter at Vegar samlet dem.
På den tredje dagen dukket Elise opp. Hun rynket på nesen:
«Vegar, vi skulle jo på kino», klaget hun, uten å ta av skoene.
«Hvilken kino?», mumlet Vegar, i en sokk. «Mats er ingen å passe på.»
«Skal vi ikke hyre barnepike?»
«Hva? Har du sett prisene? Jeg betaler halv lønn på lån!»
Mats løp inn i korridoren, dekket i fargestifter, og kolliderte med Elises bukse.
«Tante, se, jeg er en tiger!»
«Å nei!», skrek Elise, hoppet bakover. «Hva gjør du? Vegar, få ham ned! Dette er en dyr dukke!»
«Han er et barn!», brølte Vegar. «Slutt å overreagere!»
«Jeg er ikke barnepike! Jeg vil ha oppmerksomhet!»
«Min eks har planlagt dette!», brøt Vegar ut, overrasket over sine egne ord. Elise fnøs, snudde og gikk med et høyt smell på døren. Hun kom aldri tilbake.
Lørdag kom Vegar som en skygge. Han hadde gått ned i vekt, skjeggveksten var vill, øynene var mørke ringer. Leiligheten så ut som en slagmark. Da noen banket på døra, åpnet han hastig, snublet over små leker. På dørterskelen sto Synnøve med Ingrid.
«Mamma!», ropte Mats, og løp mot henne.
Synnøve løftet ham opp, kysset ham på kinnet.
«Hei, gutta! Hvordan har dere det? Levende?»
Vegar støttet seg mot veggen, knærne skalv. Han så på Synnøve som om han så henne for første gang, og forsto plottet av hardt arbeid hun hadde båret i årevis, smilende uten å klage.
«Synnøve», stammet han.
Hun hevet et øyenbryn.
«Ta ham med deg, vær så snill. Jeg klarer ikke, jeg mister jobben. Elise er borte. Jeg»
Synnøve la Mats på gulvet.
«Kom, gutten, vis Ingrid dine nye tegninger.»
Barna løp inn på rommet. Synnøve gikk inn på kjøkkenet, så på den haugen av urensket oppvask og den tørkede byggkremen på komfyren. Hun satte seg på samme krakk som hun hadde sittet i en uke før.
«Jeg kommer ikke tilbake, Vegar», sa hun rolig. «Etter alt du har gjort, vil jeg ikke bo sammen med deg lenger.»
«Dra til helvete med Elise!» ropte Vegar, dekket ansiktet med hendene. «Jeg forstår nå. Jeg var gal. Jeg var feil. Men Mats jeg klarer ikke å være en god far.»
«Lær», sa hun bestemt. «Men jeg vil ikke at barnet skal lide. Jeg har et forslag.»
Vegar løftet hodet, håpet som en slått hund.
«Hva? Jeg er med på alt.»
«Jeg tar Mats. Vi blir i leiligheten med Ingrid. Du flytter til min studio, de 17 kvadratmeterne. Bo der, ta med deg hvem du vil. Du gir leiligheten som gave til barna, likt. Så jeg har sikkerhet for at du ikke kaster dem igjen for ny kjærlighet.»
Vegar åpnet munnen for å protestere, men husket den siste uken: den søvnløse natten, feber, barnas krav, den endeløse grå hverdagen. Han så på Synnøve. Hun lurte ikke. Hvis han nektet, ville hun pakke og dra, og han ville bli igjen med alt ansvar, helt uforberedt.
«Barnebidraget er fast, i tillegg betaler du halvparten av kurs og aktiviteter. Du kan se Mats når du vil, jeg vil ikke stå i veien. Vi bor fortsatt her, men uten deg.»
Vegar tenkte et øyeblikk, pustet ut.
«Greit, jeg godtar.»
Synnøve nikket.
«Pakk sammen, Vegar. Studioen er klar. Jeg gir deg nøklene nå.»
Han reiste seg, gikk til soverommet, tok kofferten. Han hadde mistet alt: familien, sønnen, stoltheten. Men da han lukket glidelåsen på vesken, følte han på en eller annen måte at dette var den eneste riktige avgjørelsen etter syv år.
Takk for at du lyttet, jeg trengte virkelig å få det ut. Håper du forstår. Ha en fin dag, og ta vare på deg selv.
