BRUDEN
Jeg husker det som om det var i går, selv om mange år har gått. Jeg så min forlovede med et forvridd ansikt av sinne slå Maren, den lille dachshunden som ved et uhell hadde satt en skitten pote på hans hvite joggesko. Børre, som alltid passet på de andre, prøvde å forsvare Maren, men fikk i stedet et hardt slag med lærkobbelet over snuten. Akkurat da forsto jeg hvorfor kattene og hundene mine aldri hadde likt Eivind.
Den kvelden satt jeg lenge ved vinduet og så ut i vintermørket over Oslo. Lysene i blokkene tente ett etter ett, men for meg var det likegyldig om det var lyst eller mørkt. Tankene var mange. På papiret hadde jeg jo alt: en egen leilighet, fast jobb, og jeg levde slett ikke dårligere enn andre. Bare kjærlighetslivet ville liksom ikke gå min vei. Tiden gikk, venninnene fra klassen var for lengst gift og hadde barn, mens jeg var alene. Skulle jeg, en ikke så dum og ganske hyggelig jente, ende opp som ugift gammeljente? Hva var det jeg manglet, undret jeg, mens de firbente vennene søkte trøstende inntil meg.
Foreldrene mine døde tidlig, og jeg vokste opp hos mormor på Vinderen, fast bestemt på å bli sykepleier. Etter videregående søkte jeg inn på medisinstudiet, men kom ikke inn. Det ble sykepleierhøyskolen, og nå jobbet jeg døgnvakter på legevakta. Mormor, som alltid var så glad i meg, hadde flyttet ut av leiligheten for å gi meg plass til et eget liv men lykken lot vente på seg.
Som barn hadde jeg alltid ønsket meg både katt og hund, men mamma hadde kraftig pelsallergi. Da dette ble oppdaget etter at jeg kom hjem med en hjemløs kattunge, ble det straks et astmaanfall og koseklumpen Karamell måtte til mormor.
Etter foreldrene døde, plukket jeg også opp katten Tassen utenfor en dagligvarebutikk. Jeg ville så gjerne ha hund, men mormor syntes det var for mye ansvar. Nå hadde jeg ikke en kjæreste, men i stedet fem trofaste og kjærlige venner som fylte huset mitt med liv: to bikkjer og tre katter. Tispa Børre, en buff og lojal blandingshund, fant jeg skjelvende og sulten på Jernbanetorget en kald dag. Hun forsøkte å snike seg inn i varmen på kiosken, men ble jaget. Jeg plukket henne opp i sekken min og tok henne hjem.
Hun var så kvikk og fartsglad, og fikk navnet Børre etter sin eksplosive fart. Hun kom umiddelbart overens med Tassen. Like etter reddet jeg Maren, den lille dachshunden. Hun var blitt forlatt av naboene da de flyttet til en nybygd leilighet og ikke ville ha henne med. Den stakkars krabaten hutret utenfor i flere døgn før jeg fikk vite om henne gjennom en annen hundeeier. Hjemme sa jeg til Maren: Her skal du få være trygg.
Maren var en klok og sindig liten skatt. Hun hadde ofte ørebetennelse om vinteren, og jeg knyttet på henne et varmt sjal på turene. Det passet henne utmerket, selv om hun så ut som en gammel, streng frue der hun trippet avgårde med skjerfet hengende skakt.
Katten Ragnfrid kom av seg selv. En mørk morgen, jeg hastet ut på vakt, kastet en levende, isete snøball seg inn mot bena mine med et sårt mjau. Jeg lukket henne inn i oppgangen, la ut et par brødskiver med ost og skinke, og festet en lapp: «Vennligst ikke jag katten ut! Jeg tar henne med hjem etter vakt. Inger i leil. 4B».
Hjemme kalte jeg henne Ragnfrid, det gamle mellomnavnet mitt. Hun viste seg å være en streng og stolt katt, som raskt fikk de andre i hus til å adlyde hennes disiplin. Hun satte opp regler, la vekt på orden og renslighet, og gikk på inspisere natten igjennom for å sjekke at alt var som det skulle.
Sist kom den lille gråboffen Mons. Jeg fant ham under en benk i Frognerparken, livende redd for to kranglende skjærer. Han forble ydmyk og snill, og var aldri i konflikt med noen. Alle fem, tidligere hjemløse, levde i harmoni og gjorde sitt for å glede meg.
Jeg elsket disse kjærlige skapningene, skjønt jeg visste at ikke alle menn tålte slik en flokk. Mormor sukket ofte: «Å, Inger-jenta, hvordan skal du få plass til alt dette, to hunder og tre katter? Ikke alle unge karer vil ha slike dyr i hus, vet du. De fleste vil nok slippe all ekstra jobben.»
«Da er de ikke de riktige for meg, mormor,» svarte jeg bestandig.
Det skulle vise seg å stemme. Jeg møtte Erik da jeg nettopp startet i jobben, og vi holdt sammen et halvt år bare for å innse at Erik ikke kunne fordra dyr. Jeg sørget ikke nevneverdig. Så dukket Eivind opp pen og blid svømmer fra Akershus. Han kunne sjarmere hvem som helst, og hadde til og med tilbudt seg å lufte Børre og Maren noen ganger. Bryllupsplanene nærmet seg.
Etter hvert begynte dyrene å unngå Eivind. Børre knurret, Maren gjemte seg bak meg, og kattene holdt seg borte. Ragnfrid freste hver gang Eivind nærmet seg.
Den dagen jeg så ham slå Maren for en liten skitten pote på skoen hans, sprakk noe inni meg. Børre fikk hardt og brutalt også smake pisken da hun forsøkte å forsvare henne. Jeg løp ut, røsket kobbelet fra Eivind og slo ham i hånden. «Hva er dette?» Han ble forbauset. «Jo, det gjør vondt, tenk på hvordan det var for dem. Hvordan kan du slå dyrene mine? Kanskje du slår meg en dag også?»
Han svarte nervøst at det jo bare var for å lære dem ikke å tråkke på ham, men jeg jaget ham resolutt ut. «Dra, og kom aldri tilbake!» Han lo skadefro, «Akkurat, vil ikke bo i en dyrehage.» Han gikk, og tok med seg all min håp.
Den kvelden gråt jeg meg tom. Eivinds ord surret lenge i hodet, og jeg kjente hvor lite jeg hadde forstått ham. Jeg trodde han var min skjebne, men forsto ham aldri ordentlig.
Tiden gikk. Jeg slo meg nesten til ro med at jeg ville forbli alene men så, da jeg minst ventet det, traff jeg ham. Jørgen Olavsen, ortoped og rolig, høy kar, kom inn på legevakten under et natteskift og spurte meg om et notat. Da jeg møtte blikket hans, var det som et stormkast gjennom brystet. Jeg trodde aldri på kjærlighet ved første blikk men sto der helt solgt.
Jørgen fant mitt nummer, ringte, og vi begynte å treffes. Jeg forsto snart at han mente alvor. Samtidig var jeg redd, for hvis han oppdaget mine fem dyrevenner, kunne alt falle i grus. Jeg bestemte meg for å la være å si noe. Når vi giftet oss, kunne jeg legge kortene på bordet.
Et halvt år gikk. Jeg møtte søsteren hans, Mette, og svoger. Vi dro med bil til Lier for å hilse på foreldrene hans. Han møtte mormor. Jeg hadde vært mye på besøk i hans lille, prikkfrie leilighet, men han hjemme hos meg aldri. Jeg kunne ikke skylde på syke slektninger og influensa mer, det begynte å bli for dumt.
Så jeg fant ut: Dyrene må midlertidig til mormor. De var glade i henne, og jeg besøkte dem hver dag når jeg ikke hadde vakt. Men mormor protesterte: «Inger, du surrer deg inn i løgn. Jørgen er en god mann.» Jeg måtte forklare at dette var siste sjanse. Hun nikket motvillig.
Jørgens mistanke forsvant, og en kveld fridde han med en ring med ametysthjerte. «Jeg har ikke dyrebar medgift, bare så det er sagt,» lo jeg. Vi søkte om vielse, og dagene gikk med til forberedelser. Etter en lang dag skulle vi telle gjester i min leilighet. Jørgen skulle kaste søppel, men avfallspannet var fullt av tomme fôrpakker for hund og katt.
«Hvor kommer dette fra?» spurte han.
«Vet du, Jørgen, det kan vi ta senere,» svarte jeg raskt og forsøkte å snakke om bryllupsmeny i stedet.
Samtidig var mormor gått ut for å ordne pensjonen. Hun slapp ut Maren og Børre for å leke, men postbudet lot porten stå på gløtt, og Ragnfrid, Tassen og Mons smatt ut. De samlet seg i en liten flokk og begynte på den lange veien hjem, med Børre i spissen og Ragnfrid som kontrollerte at alle var med.
Folk på St. Hanshaugen stirret da de krysset gaten og lo da de så Maren trippe med sjalet på snei. Da de kom frem, hørte Jørgen noe som klynket og mjauet utenfor. Han åpnet og inn veltet en fornøyd dachs med skjerf, en stor blandingshund, og tre snødekte katter med godt humør.
«Hva i all verden, hva slags gjeng er dette?» ropte han.
Jeg styrtet ut, satte meg beskjemmet utenfor og gråt stille. «Er de alle dine, Inger?»
«Ja, de var hos mormor.»
Børre og Maren begynte straks å bjeffe, og Ragnfrid freste som en sint vaktmester mot Jørgen. «Men du sa du ikke hadde noen medgift,» lo han.
Jørgen tok på seg jakken, gikk ut, og forsvant. Jeg ringte mormor for ikke å uroe henne. Jeg var sikker på at det var slutt, og gråt sammen med dyrene mine. Nå fikk jeg som fortjent, tenkte jeg løyen hadde bare skapt problemer.
Flere timer gikk. Så ringte det på døren. Der sto Jørgen, med poser fra Felleskjøpet fulle av dyrt katte- og hundefôr. Han bar det inn og sa, «Ikke lukk døren, jeg er straks tilbake.»
Da han kom inn igjen, hadde han en liten dachs i rød overtrekksdress i kobbelet. «Dette er min hund, Frida. Og dette er pusen Liva, hun har vært hos Mette. Kan de få bli med i flokken deres?»
Siden har vi ofte ledd av alt dette, Jørgen og jeg. Hvem vet, kanskje alt endte slik fordi jeg hadde min egen medgift av småpelsede venner. Kanskje var det slik vi skulle finne hverandre, og at nettopp den store dyrefamilien skulle holde oss sammen gjennom alle disse årene.
