Den gangen jeg arbeidet som en helt vanlig arbeider, slik de fleste andre for en slunken lønn, virket det som om hele slekten min satte meg høyt. Jeg ble alltid invitert til familieselskap, og de var der når jeg trengte hjelp.
Men jeg ble lei av slik tilværelse og bestemte meg for å starte min egen bedrift fra grunnen av, selv om jeg ikke hadde penger til å investere. Foreldrene mine døde da jeg var nitten år gammel de mistet livet i en bilulykke.
Tanten min giftet seg etter hvert med en velstående mann. Jeg trodde, naivt nok, at det ville være enkelt å få litt hjelp fra henne. Men jeg tok grundig feil.
Tanten min mente det var altfor risikabelt å starte eget firma, så hun ville ikke bruke pengene sine på meg. Jeg kan ikke klandre henne. Hadde jeg vært i hennes situasjon, ville jeg kanskje valgt det samme. Det var hennes valg jeg forsto det og tok det ikke personlig. Banklån turte jeg ikke søke om rentene var skyhøye, det hadde jeg ikke råd til. Så jeg måtte spare på det meste til og med mat tok ekstrajobber og la til side alt jeg kunne til min egen bedrift.
Etter hvert klarnet tankene mine. Jeg visste nøyaktig hva slags firma jeg ønsket, hva jeg trengte for å realisere det, hvor mye jeg måtte ha, og nøyaktig hvor jeg skulle starte. Jeg var helt innstilt på å gjennomføre uansett, uten å gi etter. Helt siden jeg var barn hadde jeg drømt om mitt eget, og nå begynte sjansen virkelig å nærme seg. Det eneste som stakk litt, var de spydige vitsene fra tanten min. Hver gang jeg dukket opp et sted, lo hun og sa høyt:
Se der, for en storkar. Nå har vår egen forretningsjente kommet, tenk at hun gidder å sitte sammen med oss vanlige folk!
Da jeg til slutt nådde målet mitt, og åpnet mitt eget byrå her i Oslo, tok slekta plutselig avstand fra meg særlig tanten min. Men det gjorde meg bare sterkere. Aldri hadde jeg vært mer motivert. Halvannet år sener hadde jeg åpnet flere filialer her i byen.
Så ringte tanten min. Hun fortalte at sønnen hennes nå skulle begynne på universitetet i Bergen og trengte hjelp til både penger og bolig. På det tidspunktet var hun skilt og strevde med å finne en jobb som ga henne noe å leve av. Da hadde hun plutselig bruk for meg.
Jeg sa nei. Planene mine var større jeg skulle åpne avdelinger flere steder i landet, og det krevde alt jeg hadde. Sønnen hennes var ikke min prioritet. Etter avslaget mitt, kuttet tanten min all kontakt med meg, enda hun aldri hadde tatt kontakt tidligere heller…
Nå, når jeg ser tilbake, har filialene mine for lengst åpnet på flere steder. Virksomheten går svært godt, mens sønnen til tanten min bor fortsatt hjemme hos henne. Ingen i slekten vil ta imot ham, for tanten hadde skyvet dem alle vekk den gangen.
